I samme båt

Da maratonsendingen fra hurtigruta gikk på TV i fjor, var det fint lite jeg fikk med meg. Så jeg skal ikke uttale meg om selve programmet. Det som fascinerte meg var den effekten sendingen hadde: dette at så mange var sammen om opplevelsen. Store deler av befolkningen satt og fulgte med på det samme over flere dager, og snakket om det når de møttes. Akkurat som i gamle dager.

For sånt har blitt uvanlig etter NRK-monopolets fall. Folk ser på hver sin TV-kanal, eller de finner det de er interessert i på internett. På nettet kan man også finne likesinnede, uansett hvor spesielle interesser man måtte ha, men det har blitt færre felles sosiale arenaer enn før. Det er mindre som binder oss sammen.

Før ble kultur og underholdning formidlet av store, sentrale aktører. Nå erstattes TV, plateselskaper og forlag av streamingtjenester, ebøker og fildeling. Folk finner det de liker på egen hånd. Avisene er også på retur, både på papir og på nett, fordi det har blitt enkelt for folk å oppsøke informasjon selv.

Men denne utviklingen gjelder ikke bare media. Samfunnet går generelt i retning av segmentering og individuell tilpasning. Verken slekt, religion, klasse eller utdanning er samlende faktorer lenger. Folk flytter også mer, og har dermed mindre tilhørighet til bosted og nabolag.

Noen felles arenaer finnes riktignok ennå. Vi har stort sett en felles grunnskole, der barn med ulik bakgrunn må omgås hverandre, men det blir spennende å se hvordan det ser ut om noen år. Også arbeidsplassen slik vi kjenner den i dag kan bli borte i mange bransjer, da stadig flere arbeidsoppgaver blir uavhengig av å måtte møtes fysisk på et bestemt sted.

Jeg sier ikke at noe av dette trenger å være galt. Jeg vil ikke ha NRK-monopolet tilbake, og jeg sier ja og amen til internettrevolusjonen. Få ville vært mer fornøyd enn meg med å kunne jobbe når og hvor jeg selv vil.

Men alt har en pris. Det sosiale limet svekkes. Hva blir konsekvensene på lang sikt? Er dette noe vi kan og bør kompensere for?

Se også: Bygd, by og toleranse