Hvorfor er Napoleon, Harald Hårfagre og Julius Cæsar mer kjent enn f.eks. Eratosthenes, Leonhard Euler og Mary Wollstonecraft?
Historiefaget handler mye om maktmennesker: statsledere, politikere og krigsherrer. Men hvor viktige har disse egentlig vært for at verden har blitt som den har blitt?
I gamle dager var makthaverne despoter. De kunne riktignok beskytte folk mot enda verre despoter, og de kunne bidra til stabilitet i et område, men stort sett var maktutøvelse ensbetydende med undertrykking. Herskernes netto bidrag til utviklingen har vært negativ: de har hindret den.
Det er selvsagt viktig å lære om maktmisbruk. Vi må prøve å forstå hvordan farlige ideologier har grodd fram, og være oppmerksom på hvilke mekanismer som kan undergrave fred og frihet. Men det er tynt med analyser i alminnelig historieundervisning. Man lærer fakta, og det legges påfallende stor vekt på herskere, kriger, erobring og maktkamp.
Demokratier blir en annen sak. Her støtter maktutøvelsen opp under utviklingen, og mange politiske prosesser og enkelthendelser har hatt stor historisk betydning.
Men heller ikke demokratiske ledere har vært spesielt viktige for den utviklingen som har skjedd. De fleste kunne vært erstattet med andre uten at det ville betydd stort i det lange løp. Det viktige er de underliggende ideene, og disse er det bare unntaksvis makthaverne selv som er opphav til.
Ideene er gjerne en sum av mange små bidrag, akkumulert over tid. Ofte vet vi ikke hvor de kommer fra.
I noen tilfeller kan man imidlertid peke på enkeltpersoner som har vært viktige, men dette er sjelden politikere og makthavere. Ideene kommer fra mennesker som har tilegnet seg kunnskap og samtidig vært kritisk til den. Mennesker som har tenkt fritt og kreativt, og stilt spørsmål ved det kjente. Vitenskapsfolk, filosofer og forfattere. Intellektuelle, opposisjonelle og rabulister.
Makt er banalt. Jo mer makt mennesker får, jo mer ligner de hverandre. Beskrivelsene av de verste undertrykkerne i historien er grovt sett den samme fortellingen om og om igjen. For makt representerer det mest primitive i oss: frykt, begjær og aggresjon – det vi sitter igjen med når våre edleste trekk er strippet bort.