Rockekurs

Rock er et vidt begrep, og noen bruker det som en slags samlebetegnelse på elektrisk musikk som ikke er altfor kommersiell. For andre handler det først og fremst om en holdning. Det finnes mange forskjellige retninger innenfor rocken, inkludert ymse avanserte eller «alternative» varianter, men her skal vi se på den harde, tøffe stå-på-rocken. Pønk, boogie, hardrock, heavy, osv. Musikk med baller!

Når man skal lage og spille en rockelåt, er det fire faktorer som er viktige: riff, rufs, trøkk og cred. Vi skal ta disse punkt for punkt, men først en påminnelse:

Det kan ikke kan bli for enkelt!

Helt sant! Og det gjør ingenting at låten dermed blir til forveksling lik de fleste andre rockelåter. Det skal faktisk være sånn.

Bruk få akkorder, helst ikke mer enn fire – fem. Dessuten bør det være få toner i hver akkord. Helst bare et par, hvis det er mye fuzz på gitarene. Styr helt unna sånne jåle-akkorder med tall og rare symboler.

Oppbyggingen skal være rett fram: vers og refreng, eller bare en av delene. Det går til nød an å legge til et lite ekstra-tema, men pass for guds skyld på så det ikke blir vidløftig!

1. Riff

Et riff består av akkorder eller enkelttoner som gjentas i et fast mønster, ofte som underlag for vokalen. Dette er selve grunnfjellet i rocken, og hvis det bare blir hardt og tøft nok, spiller det nesten ingen rolle hva låten ellers består av.

2. Rufs

Rocken skal være rufsete, dvs. fuzzgitar, skranglete lydbilde, slurvete spilt og produsert. Noen ganger kan det være riktig å stramme det opp litt, men igjen: vær forsiktig! Plutselig blir musikken «glatt», og det er det verste som kan skje. Da har man forrådt rockens sjel og mistet all cred (se pkt. 4).

Det rufsete gjelder også opptreden og image. Man skal være spontan, gjerne litt sprø, men samtidig «ekte» og «ærlig». Musikalsk ærlighet av det rette slaget kan kompensere for hva som helst av manglende talent.

Utseende og klær er viktige signaler, men stilen avhenger mye av typen rock. Innenfor noen retninger er poenget å være ekstrem og provoserende, men det som går igjen er at man skal være ujålete. Folkelig, røff, uflidd. T-skjorte og jeans, selv om man er milliardær. For det en rockemusker aldri må gjøre, er å framstå som en del av det etablerte. Borgerskapet. Makta. Husk at forestillingen om «opprør» er selve eksistensgrunnlaget til rocken.

Rusmidler er en selvfølge, gjerne mens man spiller.

3. Trøkk

Folk som liker rock snakker mye om energi og trøkk. Egentlig er dette mer en beskrivelse av en bestemt type engasjement og følelse hos lytteren, og ikke så mye en egenskap ved musikken selv. Likevel kan man nok si at trøkket er en funksjon av riff + rufs + stødig takt + høyt volum. Særlig det siste.

4. Cred

Cred er rockespråk for troverdighet. Hvis man følger sjangerkonvensjonene på riktig måte, er musikken «autentisk». Hvis man i tillegg framstår på riktig måte (se pkt. 2), har man cred.

– «Rock mot rus» er som pølse mot lompe.

Knut Nærum     

Bortsett fra riff er som sagt ikke det rent musikalske så nøye. Det er likevel et par ting å merke seg:

Skala og melodi

Så og si all rock går i blues-skalaen. Så lenge man holder seg til denne trenger man egentlig ikke noen melodi; man synger bare litt tilfeldig, og lar intensitet og frasering følge teksten.

Vokalen

Her finnes det to hovedretninger. Den ene er den som tar rufse-idealet helt ut. Det skal være upolert og slumsete, gjerne skikkelig surt. Den andre er stikk motsatt: Da skal man være flink, selv om hovedfokuset er på trøkk. Denne varianten er særlig vanlig innenfor heavy-rocken, og da ofte med en teatralsk, opera-inspirert stil. Av en eller annen grunn pleier de mannlige vokalistene å legge seg i det kvinnelige registeret, uten at dette ser ut til å ødelegge det ellers macho-pregede imaget.

Gitarsoloer

Her er det også to retninger, og de følger grovt sett de to vokal-variantene. Når vokalen er av den første, rufsete varianten, mangler ofte gitarsoloene helt. Enkelte rockere, f.eks. innenfor pønken, regner denslags som helt tabu – «flinkis»-fakter som ikke hører hjemme i skikkelig rock.

Innen heavy-sjangeren er tvert imot gitarsoloene helt sentrale. Her er posering en viktig del av bildet, og man skal imponere. Dette er imidlertid en vanskelig balansegang. Blir man kreativ, havner man straks utenfor sjangerkonvensjonene. Det er dermed ikke snakk om improvisasjon i egentlig forstand, men snarere liring opp og ned på blues-skalaen, med kombinasjoner av diverse godkjente «licks». Gjerne i et rasende tempo. Man skal være flink, men først og fremst i rent teknisk forstand.

Teksten

Teksten kan også være svært enkel, men noen ganger er den tvert imot kompleks, med litterære kvaliteter. Det kan altså være en voldsom kontrast mellom tekst og musikk.

Samfunnskritikk er selvsagt viktig. Noen ganger er imidlertid provokasjon viktigere enn budskapet. Dop, sex, tabuemner og banning er dermed godt egnet som tekstmateriale. Man kan imidlertid synge om det meste, til og med kjærlighet, så lenge dette gjøres på en desillusjonert og usentimental måte, slik at man skiller seg tydelig fra popen.

Ill. 1 – 5: Ekte rockere (Johnny, Angus, Axl, Shane og Bill)     

Se også:
The Young Persons Guide to Instant Fame
Musikalsk manifest
Formativt og normativt

This entry was posted in Kultur, Musikk, Tant & fjas. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Rockekurs

  1. Arnhild says:
    Dette var veldig interessant, men jeg savner jo en litt lengre og mer inngående utlegning om håret. Det kan ikke være bare mitt ungpikehjerte som har banket litt ekstra *sukk* for diverse langhårede musikere.
  2. abre says:
    Dette er kun en oversiktsartikkel. Rockehår er et emne for seg som det sikkert kan skrives store avhandlinger om. Kanskje noen har gjort det allerede.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>