Det sies at man blir mer konservativ med alderen. Men hva betyr det?
I politisk forstand menes gjerne at man mister troen på de store idealer, og begynner å se på ungdommelig opprør som naivt. I tillegg blir man kanskje mer opptatt av seg og sitt etter hvert som man får familie og mer personlig eiendom? Dette kan gjøre det vanskeligere å identifisere seg med et stort og abstrakt fellesskap.
Men «konservativ» trenger ikke ha noe med politisk høyredreining å gjøre. Generelt handler det om å motsette seg endringer. Sinnet blir stivere med årene, og det blir stadig tyngre å revurdere holdningene sine, enten de ligger til høyre eller venstre på den politiske skalaen. Man identifiserer seg med den virkeligheten man lærte å kjenne i dannelsesårene, mens senere inntrykk føles stadig mer fremmed.
Det skjer imidlertid noe annet også: Klokka tikker sterkere når man blir eldre.
Som ung reflekterer man sjelden over sin egen forgjengeliget. Dette endrer seg etter hvert. Man blir stadig mer bevisst på at man ikke skal vare, og tida går stadig fortere. Da kan det bli viktig at det finnes en slags kontinuitet – at man er en del av en sammenheng. Noe større enn en selv.
Dette kan bety at man blir mer opptatt av fellesskapet.
Selv har jeg etter hvert begynt å forstå hvorfor det er så viktig at noe er det samme over mange generasjoner. Det kjennes meningsfullt å vite at ting som har eksistert lenge før jeg ble født, skal fortsette å eksistere etter at jeg er borte. Jeg har blitt mer opptatt av det som binder generasjonene sammen: felles viten og ideer, verdier, kultur, slektskap. Jeg skjønner hvorfor det er viktig for de fleste å få barn. Jeg skjønner til og med hvorfor det kan være viktig med tradisjoner.
Sånn tenkte jeg aldri før.
Se også: Conserve and protect