Å male med rødt, hvitt og blått

I det siste har flere debattanter forsøkt å sette ord på hva de mener med norsk identitet. Asle Toje unngår i sin kommentar å bli uspiselig nasjonalistisk, men i likhet med de fleste andre er han vag og full av patos.

Det ligger i sakens natur. For dette handler i liten grad om klare sammenhenger og fakta. Det handler om følelser, og de kan som kjent være veldig sterke og veldig vage på en gang.

Tojes poeng, slik jeg forstår det, er at vi alle føler en tilhørighet til landet vårt, og at denne tilhørigheten går på tvers av politikk og religion. Det finnes et eller annet som knytter oss sammen og får oss til å føle oss norske, og Toje mener at dette er noe fast og bestandig, ikke bare et tilfeldig lappeteppe av impulser utenfra.

Jeg tror at dette stemmer. Det vil si, vi kan få det til å stemme, ved å definere det norske tilstrekkelig vagt og generelt. Spørsmålet er hvor mye substans vi da sitter igjen med.

En del er jo håndgripelig nok. Nasjonalstaten, med språk, forfatning, lovverk, politiske og sosiale ordninger, er felles for alle nordmenn. Men det er tydeligvis ikke dette formelle Toje sikter til. Det er visst snakk om en instinktiv innsikt, der kunnskap bare er i veien. Vi vet visst alle hva dette er, når vi bare kjenner etter.

Jeg tror jo også at de fleste nordmenn har en følelse av norsk identitet, men jeg tviler sterkt på at vi alle kjenner det samme. Hver av oss har noe vi føler tilhørighet til, og som vi mer eller mindre forbinder med landet vi bor i, men forestillingen om noe felles avhenger av at dette beskrives indirekte, via symboler, eller i høytidsstemte, uklare vendinger. For så snart vi går inn i våre konkrete erfaringer og oppfatninger, skiller vi lag.

Ta skiløperen, som Toje er inne på.  Vi kjenner ham igjen som historisk, symbolsk figur: Trysil-Knut, Sondre Nordheim, Birkebeinerne. Og det er opplagt rimelig å kalle Norge en skinasjon. Nordmenn hevder seg i skiidrett, og mange bruker skigåing som mosjon og fritidsaktivitet. Men er dette dermed en markør for å være norsk? Det gås jo på ski i andre land også, og mange nordmenn går ikke på ski. Mindre enn 10% av den norske befolkningen drar på fjellet i påsken. Selv har jeg ikke hatt ski på beina på over tretti år, men jeg føler meg ikke mindre norsk av den grunn.

Tilsvarende med folkemusikk, bunad og særnorske matretter: Dette er en del av «kulturen» til de som er personlig engasjert i det. For alle oss andre er det symboler.

Toje nevner også «sommerens evige dag og vinterens endeløse natt», fritt etter Hamsun, og mer prosaisk: «tettsteder og svingete riksveier, furuskoger og røde låver». Her kjenner jeg meg igjen. Dette er også mine minner. Men er det spesifikt norsk? Selvfølgelig ikke.

Våre personlige erfaringer er knyttet til spesifikke mennesker, steder og aktiviteter. Erfaringene er unike for hver av oss, men selvsagt ligner vi litt på hverandre også. Disse likhetene vektlegger vi gjerne, for vi vil jo gjerne høre til. Det faller oss naturlig å sette ting i sammenheng, og ved å knytte an slike fellestrekk til etablerte symboler, får vi våre egne liv til å inngå i en større fortelling om det norske.

Selv har jeg bodd i Norge i hele mitt liv. Det er her jeg har blitt den jeg er. Det meste av det jeg er knyttet til, befinner seg innenfor landets grenser. Og fordi jeg generaliserer og trekker forbindelser, som de fleste andre, har også jeg en følelse av tilhørighet til det abstrakte begrepet Norge.

I virkeligheten er svært lite av det jeg har opplevd spesifikt eller særlig typisk for Norge. Hadde jeg levd omtrent samme liv i et annet land, ville jeg ha fargelagt det med dette landets nasjonale palett i stedet.

Se også:
Angsten for nasjonen
Kulturell mistillit

This entry was posted in Betraktninger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Å male med rødt, hvitt og blått

  1. anne says:

    Kloke ord :-)

    Dessuten vil mange knytte identiteten sin til hjemstedet sitt, røttene sine, om du vil, og da vil jo f. eks mine erfaringer & følelser være forskjellige fra Tojes. (Aner ikke hvor han er fra, må jeg innrømme.)

    Det som binder oss sammen kan jo like gjerne være barne-TV på NRK på 70-tallet.

  2. abre says:
    Nettopp. De fellesskapene som vi faktisk identifiserer oss med er mye mindre enn nasjonen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>