Angsten for nasjonen

Under EU-kampen ble argumentet om «nasjonal selvråderett» nærmest framstilt som noe suspekt, og jeg har hørt tilsvarende beskrivelser senere også. Men hvordan kan dette ha seg? En tilsvarende rett på ethvert annet nivå blir jo regnet som noe ubetinget positivt?

Individets selvråderett, f.eks. Det trenger ikke engang begrunnes. Likeså familiens, i den grad at barnas rettigheter glemmes. Bedrifter bør også stort sett få lov til å bestemme «selv». Det samme gjelder kommuner og regioner, for lokaldemokrati er bra, må vite. Selvråderetten holdes opp som et ideal på alle nivåer, bare ikke det nasjonale.

Dette er spesielt merkelig med tanke på at nasjonalstaten er den eneste selvstendig fungerende demokratiske enhet som har eksistert i historien. Et demokratisk land har konstitusjon, lovgivende og utøvende myndigheter, rettsvesen og statsbudsjett. Det har en felles infrastruktur, felles sosiale goder og rettigheter, og en befolkning med en noenlunde omforent oppfatning av hvordan disse tingene bør fungere.

Dette i motsetning til kommuner og regioner som bare fungerer på nasjonalstatens nåde, og i motsetning til internasjonale samarbeidsfora og unioner, som er begrenset til dedikerte samarbeidsområder, og som bare fungerer demokratisk i den grad medlemslandene gjør det.

Likevel har altså «nasjonal selvråderett» blitt noe riktig tvilsomt noe.

Men jeg tror jeg vet hva det kommer av. Det kommer av at ordet «nasjonal» har mange bokstaver til felles med ordet «nasjonalisme», og at politiske oppfatninger påfallende ofte er basert på ryggmargsreflekser.

This entry was posted in Betraktninger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *