Når vi først må ha et misnøyeparti i Norge (og det må vi antakelig), skal vi være glade for at dette først og fremst er tuftet på frustrasjon over formynderi og politisk konsensus, og ikke har røtter i fascisme, slik som i flere andre land.
Frp er et populistisk parti. De spiller systematisk på «folkelige» oppfatninger og forakt for myndigheter og andre politikere, ofte på tvers av noen ideologisk helhetstenking. Som en del av dette har Frp også leflet med fremmedfiendlighet, titt og ofte. Det vil si: Enkeltpersoner som representerer Frp har gjort dette, og partiet sentralt har gjort lite for å distansere seg fra det.
Kunnskapsløse og ytterliggående utspill ville ikke vært noe stort problem dersom de kun hadde forekommet blant partiets mer perifere sympatisører, og hos en og annen lokalpolitiker. Men også sentrale Frp-politikere sier stadig merkelige ting, enten det gjelder innvandring, muslimer, klima eller økonomi.
Dette må bety ett av to: Enten har det vært en bevisst strategi å ha folk høyt oppe i partiet som grasrota kan identifisere seg med, eller så greier de rett og slett ikke å få tak i nok kompetente personer.
Hva årsaken enn er: De har et problem når de nå skal i regjering. Seriøse politikere er rett og slett sjeldne i Frp.