I forbindelse med forrige valg hevdet jeg at det er nokså vilkårlig hvor skillet går mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Men jeg tror jeg vil gå lenger: selve aksen høyre-venstre er en idéhistorisk etterlevning. Den sier noe om hvor partiene kommer fra, men svært lite om hva de står for i dag. Det er synd at man tviholder på denne forestillingen, da den usynliggjør andre og viktigere meningsmotsetninger, og hindrer mulige regjeringskonstellasjoner.
Opprinnelig lå flere ideologier og tankesett til grunn for partiene, men dette har blitt forenklet til bare én akse, med «sosialistisk» på den ene siden og «borgerlig» på den andre. Med kun én dimensjon får man uvegerlig en utvikling mot to blokker.
Dette innebærer at en stemme virker bortkastet dersom den ikke enten går til et av de store partiene på hver side, eller ihvertfall til et parti som klart støtter en av blokkene i regjering.
De eneste som i dag tror på sosialisme som reell praktisk politikk er Rødt og enkelte miljøer i SV. Kanskje. For andre er sosialismen i høyden en historisk idé som farger meningene, men først og fremst er det et retorisk begrep som brukes til å opprettholde skiller. De «borgerlige», som en motpol til sosialismen, blir dermed en vilkårlig gruppering. Det hele blir spesielt meningsløst med tanke på at Arbeiderpartiet og Høyre er de to partiene som i dag ligner hverandre mest. I praksis lønner det seg nemlig å legge seg nært opp til motstanderens politikk, og konkurrere om de samme velgerne, samtidig som man framstiller nyanseforskjeller som store ideologiske motsetninger.
Med unntak av Rødt og DLF, er ingen av dagens partier basert på én rendyrket ideologi, og alle er tilhengere av blandingsøkonomi. Det er uenighet om blandingsforholdet og noen av virkemidlene, men dette er ikke vesentlige skillelinjer.
Det finnes imidlertid skillelinjer som er vesentlige, og noen av disse går på tvers av «høyre» og «venstre». Men så lenge den tradisjonelle blokktenkingen opprettholdes blir disse aldri avgjørende for de politiske alternativene.
Se også:
Skillelinjene i politikken