Jeg skriver, altså tenker jeg

Eller: Hvorfor alle burde skrive blogg.

Når jeg skriver en tekst der jeg mener noe om en sak, foregår det gjerne sånn:

  1. Jeg har en oppfatning som i utgangspunktet virker ganske klar, og jeg synes jeg har ferdige argumenter i hodet som jeg kan framføre når som helst.
  2. Jeg prøver å skrive dette ned, og oppdager at ikke bare er argumentene syltynne og fulle av huller – jeg har også problemer med å formulere setninger av de tankene som virket så klare.
  3. Etter hvert som jeg får på plass formuleringene, dukker motforestillingene opp. Er det egentlig så enkelt? Er det virkelig dette jeg mener? Er det ikke en del informasjon jeg burde sjekke nærmere?
  4. Så gjør jeg det. Leser litt fakta, litt om hva andre mener, kanskje noen tidligere debatter om saken, og så tar jeg med noen ankepunkter som jeg forsøker å argumentere mot. Underveis påvirkes mine egne oppfatninger. Noen ganger blir de sikrere, men som regel er det motsatt. Jeg må justere, og jeg blir mer åpen og ambivalent enn da jeg startet. En sjelden gang snur jeg helt.

~

Tanker er bare implisitte ideer. De er spirer, sjelden noe mer, men de føles ofte ferdige. Å bare tenke kan dermed fungere som selvbedrag. Vi vet egentlig ikke helt hva vi mener om noe før vi prøver å formulere det grundig, og så vurderer det på nytt. Eller, for å sette det på spissen: Vi kjenner først våre egne tanker når vi leser dem.

Å skrive er dermed en læringsprosess på flere plan. Man lærer om emnet man skriver om, gjennom å sjekke opplysninger og reflektere, og man lærer om seg selv: hva man egentlig har i hodet, og hvordan man skal behandle dette. I tillegg lærer man naturligvis å skrive: formuleringsevne, klarhet i resonnementer, godt språk.

Hvis man ytrer seg i et åpent forum, får man dessuten muligheten til å utveksle synspunkter med andre. Man kan påvirke samtidig som man lærer mer selv (og kanskje endrer mening etter hvert). Og ikke minst: Man blir flinkere til å forstå og tolerere andres meninger.

Mange synes nok det er et nederlag å endre mening, da det viser at man ikke har tenkt grundig nok igjennom ting. Det kan dessuten føles utrygt å gi slipp på det man regner som sannheter. Men læring er aldri et nederlag. Når man oppdager at man mener noe annet enn man gjorde før, er det jo fordi meningene ikke tålte møtet med fakta og åpen dialog. Det er dette som er modning og vekst, og hvis noe bør være et nederlag, er det å slutte med det.

Her har jeg snakket om synspunkter og debatt, men akkurat det samme gjelder hvis man f.eks. prøver å skrive skjønnlitterært: Plot og formuleringer som man tror er ferdig tenkt, viser seg som regel å være bare luft når man skal lage tekst av det. For man skriver sjelden ned det man tenker; man tenker gjennom å skrive.

Se også: Meta-manifest

This entry was posted in Betraktninger, Meta. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *