Klassereisen og dørstokkmila

Inndelingen i økonomiske klasser har mistet det meste av sin mening. Det er ikke lenger noen klar sammenheng mellom yrkesgruppe/utdanning og økonomisk/sosial status. Vi har dessuten fått et samfunn med høy sosial mobilitet, slik at både økonomi og tilhørighet kan påvirkes av den enkelte, så langt evner og vilje rekker.

I stedet snakker man nå om kulturelle klasser. Noen har mer «kulturell kapital» enn andre. Begrepet er vagt, men det tilsvarer i grove trekk dannelse: kunnskapsnivå, i hvilken grad man holder seg informert og er engasjert i samfunnet, hvor godt man forstår sammenhenger og kulturelle koder. Det skilles også på smak; evnen til å sette pris på det som krever forkunnskap og egeninnsats, kontra det folkelige og umiddelbart tilgjengelige.

Arbeiderklassen i kulturell betydning består visstnok av hjem der man aldri ser nyheter eller leser aviser, aldri leser bøker, og bare ser såpeopera på TV. Disse menneskene er opptatt av det nære og konkrete, og de mener at FrP taler deres sak. Dette i motsetning til den såkalte middelklassen; akademikerne, de intellektuelle, osv.

Det er lettvint med kategorier. Det gir oversikt, og noen gangen ligger det en forklaring ferdig innebygget, slik tilfellet var for «arbeiderklasse» i den opprinnelige betydningen. Men det er fort gjort å dermed overse andre relevante sammenhenger. Det er også lett å glemme at kategoriene er konstruksjoner. I virkeligheten er det snakk om kontinuerlige spektre: Vi har alle mer eller mindre av de faktorene som inngår i den kulturelle kapitalen.

Og framfor alt: Vi sitter ikke fast i kategoriene. Den «kulturelle mobiliteten» er antakelig enda større enn den sosiale. Dette betyr naturligvis ikke at alle kan bli intellektuelle, eller at alle kulturelle forskjeller kan trylles bort. Både evner og interesser varierer sterkt, og kommer man fra et hjem der ingen leser eller er opptatt av samfunnet, har man naturligvis andre forutsetninger enn hvis utgangspunktet er motsatt.

Men alle store endringer er summen av mange små, og de små endringene har blitt enklere enn noen gang før. I dag går folk omkring med verden i lommen. Vi er et par klikk unna en hvilken som helst bit informasjon, som igjen gir grunnlaget for å kunne etterspørre en ny. Vet man litt, kan man finne ut mer. Alt som trengs er litt nysgjerrighet. Evnene setter de endelige begrensningene, men inntil man kommer dit er det interesse det kommer an på.

For å si det litt flåsete: Hvis man alltid ser Hotell Cæsar istedenfor nyheter, og aldri leser bøker, er det fordi man foretrekker å ha det sånn. Ingen er uvitende om at nyheter og bøker eksisterer, og det er ingen som ikke har råd til å lese. Alle kan legge ut på dannelsesreise. Man trenger ikke engang forlate godstolen.

This entry was posted in Betraktninger, Kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *