Kulturell mistillit

Etter at kulturminister Hadia Tajik skrev et svært velformulert og (etter min mening fortjent) arrogant svar på Christian Tybring-Gjeddes feiladresserte spørsmål om norsk kultur, har Jon Hustad tatt Tybring-Gjedde i forsvar. Han kritiserer Tajiks svar for å være «skoleflinkt», og følger opp med egne spørsmål. Han later dermed til å være like lite oppmerksom på at den kulturen Tajiks departement har ansvaret for betyr noe helt annet enn det han og Tybring-Gjedde snakker om. Deres spørsmål dreier seg om levesett. Holdninger, verdier og normer. I den grad slikt i det hele tatt sorterer under politikk, hører det hjemme hos henholdsvis FAD, BLD og JD.

Hustad greier imidlertid – i motsetning til Tybring-Gjedde – å formulere et forståelig poeng om sårbarheten ved visse kulturelle verdier.

Kulturen i en befolkning består dels av formelle systemer som språk, lover og styresett, dels av felles skikker og sedvaner, og dels av de normer og gjensidige forventninger som dette skaper mellom innbyggerne. «Norsk kultur» blir dermed de av disse faktorene som kan sies å kjennetegne det norske samfunnet. Hvis vi prøver å ramse opp hva som utgjør norsk kultur, vil det være mye som de fleste vil kunne enes om, men det vil også være uenighet om en del. Det går an å trekke fram eksempler på «typisk norsk», men det er svært vanskelig å lage noen god definisjon.

Men hva så?

De verdiene hver av oss mener er verdt å ta vare på, er jo like viktige uavhengig av hvorvidt de er typiske trekk ved norsk kultur eller ikke. Enkelte slike verdier hører naturlig inn under politikk. Andre gjør det ikke, og blir dermed opp til hver enkelts individuelle valg.

En av de verdiene som det er naturlig å diskutere politisk, og som har vært trukket fram i denne debatten, er den høye graden av gjensidig tillit som preger det norske samfunnet. I sitt svar til Hustad hevder Tajik at tilliten henger nøye sammen med den «norske modellen», det vil si velferdsstaten. Arbeiderpartiet oppfatter gjerne dette som sitt prosjekt, noe som naturligvis kan diskuteres. Hustad knytter på sin side tilliten direkte til arven fra protestantismen. Det kan også diskuteres.

Dette trekket ved det norske samfunnet er – i likhet med kulturen for øvrig – et resultat av vår historie, der mange faktorer har hatt betydning: kristendommen, velferdsstaten, små økonomiske forskjeller, rikdom i form av olje og andre naturressurser, osv. Hva som betyr mest, og hvordan tilliten best kan bevares, blir en politisk diskusjon som er uavhengig av hva man legger i begrepet «norsk kultur».

Er det sant at tilliten trues av innvandring? I prinsippet: ja. Hvorvidt dette skjer i praksis avhenger av flere ting.

Gjensidig tillit forutsetter at partene oppfatter seg som tilhørende det samme fellesskapet, med de samme rettigheter og plikter. Alle mennesker inngår imidlertid også i mindre fellesskap – etniske, kulturelle, religiøse, sosiale, faglige, familiære, etc – og kan ha sterk lojalitet til disse, uten at dette i seg selv utgjør noe problem. Men noen ganger kommer lojaliteten til gruppen i konflikt med lojaliteten til samfunnet som et hele. Dersom forskjellene blir store nok, vil slike konflikter kunne bli betydelige, og hvis lojaliteten til gruppen da er størst, vil det kunne undergrave tilliten mellom gruppene. Både økonomiske og kulturelle forskjeller kan skape problemer i så måte. Det samme gjelder f.eks. forskjeller i innflytelse og kunnskap.

Så naturligvis kan innvandring true viktige verdier, dersom den blir for omfattende og skjer for brått, akkurat som økte økonomiske forskjeller og avvikling av fellesskapsløsninger kan gjøre det samme. Den politiske diskusjonen bør derfor handle om hva slags forskjeller som tåles, og hva vi kan gjøre for å forebygge slike problemer.

Å forsøke å definere norsk kultur er en avsporing. Å påpeke at innvandring fra visse kulturer kan påvirke samfunnet i negativ retning er helt legitimt. Hvorfor noen vil rette spørsmål om dette til kulturministeren (som tilfeldigvis er muslim) kan man imidlertid bare spekulere om. Det er selvsagt mulig at det bare skyldes begrepsforvirring, men særlig sannsynlig er det vel ikke.

Oppdatering: Hva forskningen sier om innvandring og tillit

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Kulturell mistillit

  1. Anathema says:

    Ja, her er det vel ikke så mye mer å tilføye, men siden det er lørdag, kan jeg jo tilføye litt allikevel :)

    Det var omtrent dette jeg forsøkte å gi uttrykk for på Twitter her om dagen, før jeg innså at jeg måtte gi tapt overfor 140-tegnsgrensen… Kanskje bortsett fra at jeg ikke synes det var fornuftig av Tajik å svare arrogant. Det kan være fristende å preke for (Twitter-)koret, men skal man overbevise meningsmotstandere, bør man forsøke å snakke et språk de skjønner. Hvis ikke, eskaleres bare motsetningene. Når jeg tenker på dette, kommer jeg alltid tilbake til Bjørn Stærks kloke ord om hva man oppnår ved å håne meningsmotstandere. (Jeg har fundert på å skrive en egen bloggpost om dette, for jeg oppfatter latterliggjøring av meningsmotstandere som et av de fremste symptomene på den sykdommen som herjer norsk venstreside i samfunnsdebatten.)

    Ellers enig i det du sier. Denne debatten har ikke noe med kulturministeren å gjøre, men det er en interessant debatt, og hun må gjerne delta hvis hun vil. Synes for øvrig det er flott med en ung kulturminister som deltar aktivt i samfunnsdebatten i et engasjerende, tydelig språk.

    Har du forresten lest Hanne Skartveit, som gjør et eksemplarisk forsøk på å skjære vekk noe av polariseringen fra debatten?

    For å kalle tingene ved deres rette navn, så er vel dette egentlig en maskert innvandringsdebatt, hvor norsk venstreside bruker latterliggjøring og karakterdrap for å holde temaet på betryggende avstand: T-G blir hånet, mens flere twitrere har slått Hustad i hartkorn med Breivik.

    Fortielse av problemene er en tredje teknikk som er mye brukt i innvandringsdebatten, og her kommer jeg ikke utenom å henvise til Bjørn Stærk igjen, en mann som for øvrig ble hitlet av venstresiden på nett da jeg begynte å blogge i 2008. Det var en enorm feilvurdering, som sier mye om den ovennevnte sykdommen.

  2. Anathema says:

    Linken til Bjørn Stærks ord om virkemidler og effekt i debatt ble ikke med, ser jeg. Her er den: http://www.minervanett.no/naive-ytringsfrihetsrealister/

    Hvordan får man forresten lagt inn avsnitt i kommentarfeltet hos deg?

  3. abre says:

    Jeg er enig i at man bør unngå å håne meningsmotstandere. Samtidig finnes det grenser for hva slags innspill man kan ta seriøst, og jeg synes av og til det kan være riktig å la en del av tilbakemeldingen ligge i hvordan man ordlegger seg. Jeg oppfatter Hajiks svar som arrogant i formen, men ikke hånende.

    Grunnen til at jeg synes en slik form er på sin plass i dette tilfellet, er de tankene jeg gjør meg om hvorfor Tybring-Gjedde adresserer spørsmålene til Hajik. Man skal tolke folk i beste mening, men i dette tilfellet greier jeg ikke helt å se hva dette skulle være. Nok sagt.

    Når det gjelder Hustad, tror jeg han først og fremst trives godt i rollen som provokatør.

    Bjørn Stærk er for øvrig en av mine favoritt-skribenter, og jeg er ofte enig med ham, særlig når det gjelder “debatten om debatten”. Man han er en fryd å lese når jeg er helt uenig med ham også. Er også enig i at Skartveits kommentar var god. En av de kommentarene jeg har likt best så langt, er denne av Sven Egil Omdal.

    (Det er en bug i WordPress som gjør at avsnittene forsvinner. Jeg ordner det manuelt.)

    • Anathema says:
      Leste det nettopp. Det var helt glimrende, spesielt uttalelsen om norsk eksepsjonalisme, som jeg har kritisert på bloggen min flere ganger. Men det er altså to debatter her – det ene er den snevre kulturdebatten – altså debatten om norsk kultur i den forstand som det faktisk er relevant å diskutere med kulturministeren. Det er den McPherson skriver om. Det T-G og Hustad skriver om, derimot, er norsk kultur i vid forstand, eller den sosialantropologiske kulturen, som ikke har noe som helst med kulturministeren å gjøre. Når det gjelder det første, så er jeg enig med McPherson i at vi ikke har mye å skryte av, tvert imot. Når det gjelder det siste, så synes jeg vi har en del å skryte av, og burde jobbe mer for å bevare den, ikke mindre. Eller i det minste må vi kunne snakke åpent om at det er mulig den er uten press uten å bli sammenlignet med Breivik på Twitter. Jeg greier med andre ord lekende lett å være enig med både McPherson og Hustad, men kritiserer sistnevnte for å ha fulgte opp T-Gs feiladressering overfor Tajik (men som jeg nevnte på Twitter, tror jeg det skyldtes irritasjon over arrogansen i svaret hennes – ikke at han egentlig mente kulturministeren har noe særskilt ansvar for den sosialantropologiske utviklingen i Norge.)
  4. abre says:

    Enig i at dette er to debatter, selv om McPherson såvidt også er innom den andre.

    Når det gjelder Hustads begrunnelse for å svare Tajik, får vi være enige om å være uenige. At nettopp Hustad skulle la seg provosere av en belærende og arrogant form, finner jeg rett og slett usannsynlig. Han sier heller ikke noe om at han reagerer slik. I stedet påpeker han at Tajik ikke vil definere norsk kultur. Det eneste han sier om formen er at svaret er “skoleflinkt”.

    Og selv om han som sagt har et poeng i kronikken sin, oppfatter jeg denne som mer provoserende i stilen enn Tajiks svar til T-G. Her er forresten et annet innlegg som jeg likte svært godt, og som har oppfattet Hustad på samme måte som meg.

    • Anathema says:
      Bare sånn for ordens skyld: NAAs kommentar har jeg ingen problemer med. Jeg er, som sagt, helt enig i at Tajik er feil addressat for Hustads anliggender. Og overskriften “Ikkje min kulturminister” kunne han ha spart seg, dersom det er han som har skrevet den. Men NAA gjør også et poeng ut av at man bør forsøke å oppfatte folk i beste mening og ikke lese inn rasisme i alle utspill, noe jeg er enig med ham i. Hustad er kanskje en provokatør, men debatten etterpå på Twitter var temmelig ufin, hvor de fleste reaksjonene syntes å spenne fra latterliggjøring til direkte sammenligning med Breivik. Og det er vel det mest forstemmende ved hele “kulturdebatten”, etter mitt syn.
  5. abre says:
    Jeg er selvfølgelig enig i at de sammenligningene du nevner er helt forkastelige, men dette er en del av debatten jeg rett og slett ikke har fått med meg. Jeg har vel etter hvert utviklet et slags instinkt for hvor/hvem jeg helst bør la være å lese, tenker jeg. :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>