Kulturell mistillit

Etter at kulturminister Hadia Tajik skrev et svært velformulert og (etter min mening fortjent) arrogant svar på Christian Tybring-Gjeddes feiladresserte spørsmål om norsk kultur, har Jon Hustad tatt Tybring-Gjedde i forsvar. Han kritiserer Tajiks svar for å være «skoleflinkt», og følger opp med egne spørsmål. Han later dermed til å være like lite oppmerksom på at den kulturen Tajiks departement har ansvaret for betyr noe helt annet enn det han og Tybring-Gjedde snakker om. Deres spørsmål dreier seg om levesett. Holdninger, verdier og normer. I den grad slikt i det hele tatt sorterer under politikk, hører det hjemme hos henholdsvis FAD, BLD og JD.

Hustad greier imidlertid – i motsetning til Tybring-Gjedde – å formulere et forståelig poeng om sårbarheten ved visse kulturelle verdier.

Kulturen i en befolkning består dels av formelle systemer som språk, lover og styresett, dels av felles skikker og sedvaner, og dels av de normer og gjensidige forventninger som dette skaper mellom innbyggerne. «Norsk kultur» blir dermed de av disse faktorene som kan sies å kjennetegne det norske samfunnet. Hvis vi prøver å ramse opp hva som utgjør norsk kultur, vil det være mye som de fleste vil kunne enes om, men det vil også være uenighet om en del. Det går an å trekke fram eksempler på «typisk norsk», men det er svært vanskelig å lage noen god definisjon.

Men hva så?

De verdiene hver av oss mener er verdt å ta vare på, er jo like viktige uavhengig av hvorvidt de er typiske trekk ved norsk kultur eller ikke. Enkelte slike verdier hører naturlig inn under politikk. Andre gjør det ikke, og blir dermed opp til hver enkelts individuelle valg.

En av de verdiene som det er naturlig å diskutere politisk, og som har vært trukket fram i denne debatten, er den høye graden av gjensidig tillit som preger det norske samfunnet. I sitt svar til Hustad hevder Tajik at tilliten henger nøye sammen med den «norske modellen», det vil si velferdsstaten. Arbeiderpartiet oppfatter gjerne dette som sitt prosjekt, noe som naturligvis kan diskuteres. Hustad knytter på sin side tilliten direkte til arven fra protestantismen. Det kan også diskuteres.

Dette trekket ved det norske samfunnet er – i likhet med kulturen for øvrig – et resultat av vår historie, der mange faktorer har hatt betydning: kristendommen, velferdsstaten, små økonomiske forskjeller, rikdom i form av olje og andre naturressurser, osv. Hva som betyr mest, og hvordan tilliten best kan bevares, blir en politisk diskusjon som er uavhengig av hva man legger i begrepet «norsk kultur».

Er det sant at tilliten trues av innvandring? I prinsippet: ja. Hvorvidt dette skjer i praksis avhenger av flere ting.

Gjensidig tillit forutsetter at partene oppfatter seg som tilhørende det samme fellesskapet, med de samme rettigheter og plikter. Alle mennesker inngår imidlertid også i mindre fellesskap – etniske, kulturelle, religiøse, sosiale, faglige, familiære, etc – og kan ha sterk lojalitet til disse, uten at dette i seg selv utgjør noe problem. Men noen ganger kommer lojaliteten til gruppen i konflikt med lojaliteten til samfunnet som et hele. Dersom forskjellene blir store nok, vil slike konflikter kunne bli betydelige, og hvis lojaliteten til gruppen da er størst, vil det kunne undergrave tilliten mellom gruppene. Både økonomiske og kulturelle forskjeller kan skape problemer i så måte. Det samme gjelder f.eks. forskjeller i innflytelse og kunnskap.

Så naturligvis kan innvandring true viktige verdier, dersom den blir for omfattende og skjer for brått, akkurat som økte økonomiske forskjeller og avvikling av fellesskapsløsninger kan gjøre det samme. Den politiske diskusjonen bør derfor handle om hva slags forskjeller som tåles, og hva vi kan gjøre for å forebygge slike problemer.

Page 1 of 2 | Next page