Folk hadde begynt å ta plass rundt bordet. Jeg sto for meg selv med ølen i hånda, ventet i det lengste. Jeg kjente jo ingen, så det spilte ingen rolle hvor jeg satte meg.
Seminaret hadde vært bra så langt. Fire relevante foredrag på en dag var mer enn vanlig. Men så var det altså middagen. Jeg pleide vanligvis å droppe den, men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å prøve. Jeg angret allerede. Tenkte på krimromanen som lå på hotellrommet.
Kanskje jeg ennå kunne trekke meg stille tilbake? Niks, nå så de på meg. Jeg måtte finne meg en plass.
– Du jobber på plan, var det så?
Mannen på andre siden av bordet stirret på meg og smilte. Briller, kort hår og skjegg, omtrent på min egen alder. Jeg kom på at jeg hadde sett ham i pausen, da han sto og la ut om et eller annet til en gruppe tilhørere. Men hvordan kunne han vite hva jeg driver med?
– Det stemmer. Jeg rakte fram hånda og presenterte meg.
Han svarte med sitt eget navn, og det var borte igjen med det samme.
– Ja, dere har vel mye å stå i med for tida?
Siktet han til noe bestemt, tro? Jeg svarte vagt. Joda, det var travle tider …
– Bakkevik nevnte at dere hadde inngått to store kontrakter med samme leverandør som oss. Er det snakk om store anlegg?
Hvem pokker var Bakkevik? Og kontrakter på hva da? Dette var ikke mitt felt. Kanskje han var fullt klar over det, men bare tok for gitt at jeg var glødende interessert i alt som rørte seg i bedriften min? Eller at jeg i det minste snappet opp denslags på gangen?
– Nja, jeg har ikke helt oversikten …
Heldigvis var han mer glad i å prate enn å lytte. Han la ut om jobben sin, om folk i bransjen som jeg tydeligvis burde visst hvem var, og ymse seminarer han hadde vært på i det siste. Imponerende mange, viste det seg, på bare noen få måneder. Jeg svarte ja og ha en stund, men så ble forretten servert, og han ble endelig stille.
Det var kamskjell, og en hvitvin som jeg ikke fikk med meg navnet på. Vi spiste taust, og jeg tenkte på krimboka. En ung kvinne hadde vært på kino, men kom aldri hjem. Politiet gikk fra dør til dør …
Så kom hovedretten på bordet: hjortesteik med soppsaus, og en god burgunder til. Veldig godt. Plutselig ble jeg oppmerksom på at noen snakket til meg. Det var damen til venstre; hun skravlet i vei om været, nyhetene, maten, byen … det vanlige. Hun virket hyggelig, for all del. Pen var hun også. Langt, mørkt hår, øyne som smilte når hun snakket. Hvem vet: Hvis vi hadde møttes under naturlige omstendigheter, ville vi kanskje fått kontakt på ordentlig. Kanskje jeg til og med kunne blitt interessert? Det ville jeg aldri få vite.
Jeg nikket og smilte og kommenterte på de riktige stedene. For jeg kan jo dette. Det er slett ikke vanskelig, bare ubehagelig. Jeg kjente hvordan det kunstige smilet fikk ansiktet mitt til å stivne til en maske, men jeg fortsatte å smile og snakke og nikke. Imens lurte jeg på hvordan politiet kom til å gripe an saken med den forsvunnede kvinnen. Hun hadde sagt opp jobben bare ei uke i forveien. Hva kunne sammenhengen være?
Snart var det dessert, deretter kaffe og konjakk, og så ble det vel en runde i baren til slutt. Det siste fikk jeg nok heller stå over. Small talk og skuespill blir ikke mindre ubehagelig med promille.
Og det var tross alt en dag i morgen også. Jeg hadde merket meg et par foredrag som kunne være nyttige, og et annet som virket interessant.
– Hva sa du? Javisst, jeg liker godt å lese. Du også?
Se også:
Mitt introvers 2
Endret perspektiv
2 Kommentarer til Mitt introvers