Vinteren er livsfornektelse. Som ei prippen gammel tante kommer den og dekker til alt som gror og sanser og lyster – husj, under teppet med det!
Så blir det stille. Det blir mørkt og kaldt. Nakne greier peker mot himmelen på trass, men all glede er gjemt – under snøen, inni isen, bak stengte dører. Vi haster avgårde med bortvendte blikk, bak skjold av spente muskler.
Alt blir tungt og omstendelig. Lag på lag med tykke plagg for den minste ting. Som lubne astronauter stabber vi ut under stjernehimmelen, måker snø og bærer ved, igjen og igjen. For sånn har det alltid vært, og sånn skal det alltid være. Vi er nordiske sisyfoser – svetter og fryser, puster og damper, venter og lengter.
Men så …
kommer lyset, løftes blikket, løsner grepet
senkes skuldre, åpnes sinnet, smelter snøen
renner vann, mykner kroppen, synger fugler
spirer spirer, kommer lysten
kommer smilet …
Kronos Quartet: Winter Was Hard
Se også:
Høstnotater
September
Gåsetegn