Når sånne som meg hevder at streaming og ebøker ikke kan erstatte CDer og papirbøker, smiler de yngre og rister på hodet. Nostalgi, sier de.
Og det er jo sant. Det er det man kaller følelser for ting og opplevelser som er på vei ut eller allerede har blitt borte. Men følelsene i seg selv er de samme som man har for andre ting og opplevelser, som ennå er vanlige.
Et beslektet begrep er «affeksjonsverdi» – det at man setter pris på ting uten at det har så mye med nytten å gjøre. Ofte kunne vi nøyd oss med å bare si «verdi», da den andre varianten – nytteverdien – er så selvsagt at den sjelden er nødvendig å nevne. Vi har stort sett det vi trenger, og vi tar det for gitt. I blant dukker det opp nye ting som gjør livet enklere eller som fyller behov vi ikke visste om, men det er sjelden dette vi tenker på når vi sier at noe er verdifullt for oss.
Musikk og litteratur er typiske eksempler på opplevelser som føles verdifulle uten at vi nødvendigvis regner dem som nyttige. Det dreier seg først og fremst om følelser, og for noen av oss er det altså sånn at følelsene til en viss grad også er knyttet til objektet: Boka som kan tas ut av hylla og blas i, ei håndfast CD-plate med tilhørende bilder, tekster og grafisk design.
Jeg synes det er rart at noen synes dette er rart. De aller fleste har jo følelser for gjenstander?
Da funksjonalismen revolusjonerte arkitekturen på 30-tallet, var det utfra en filosofi der «funksjon» var overordnet. Estetikken hadde ikke lenger noen selvstendig rolle; den var bare noe som fulgte funksjonen. I ytterste konsekvens kunne et hus betraktes som en «bo-maskin». Her skulle man sove, spise, arbeide og hvile, samt oppbevare det man trengte på en mest mulig praktisk måte. Det samme gjaldt inventaret. En stol var et apparat for sitting. Fenomener som «pynt», «hygge» og «kos» var noe irrasjonelt og foraktelig.
I dag vet vi at denne tankegangen forutsetter nokså uvanlige mennesker. Omgivelsenes effekt på følelsene kan være minst like viktig som hva slags konkrete funksjoner de oppfyller. Estetikk og proporsjoner virker direkte inn på vår sinnsstemning, og det vi kaller kos og pynt er uttrykk for fundamentale menneskelige behov. I tillegg får tingene betydning for tilhørighet og identitet etter hvert som vi knytter personlige minner til dem.
Det kan naturligvis være stor forskjell på hva slags ting folk bryr seg om. Selv blir jeg sterkest knyttet til de objektene jeg assosierer med opplevelser som har vært viktige for meg. Bøker og CD-plater stiller dermed i en klasse for seg i mitt hjem, da objektet blir en link mellom selve innholdet – altså litteraturen og musikken – og den historien dette har i mitt liv.
Det handler om å gjøre noe til sitt eget, og dette forutsetter at man prioriterer: man velger å kjøpe akkurat den boka, og den plata. Det må koste noe. Hvis man i praksis har ubegrenset tilgang til alt, blir ingenting ens eget. Filer og streaming erstatter dermed ikke bøker og plater som eies. De erstatter å låne på biblioteket, noe som er vel og bra, men altså ikke det samme som å eie selv. Jeg kan bestemme meg for å kjøpe ei bok etter at jeg har lånt den og lest den. Ikke bare fordi jeg kan få lyst å lese den igjen, og vil ha den tilgjengelig, men minst like mye for at jeg vil gjøre den til min egen – en del av mitt liv og min historie. Jeg vil vite at jeg valgte å anskaffe akkurat den og hvorfor jeg gjorde det, og jeg vil at den skal stå der i hylla og bety noe for meg. Selv om jeg sjelden tenker på den, og enda sjeldnere tar den fram, kan boka som fysisk objekt gi meg langt mer mening enn f.eks. et bilde på veggen (som gjerne også blir «usynlig» etter noe tid).
Ei fil har ingen slik egenskaper. Den kan ikke eies i den betydningen jeg snakker om her, enten man har betalt for en kopi eller bare for retten til å bruke den.
Jeg lever fint med at noen finner dette meningsløst og latterlig. Men jeg stusser når de samme menneskene tilkjennegir følelser for andre fysiske objekter. Og hvis det f.eks. er snakk om klær, er det min tur å smile og riste på hodet.
Se også: Estetisk inflasjon