Venstre til høyre

Ifølge Trine Skei Grande er Venstre det eneste liberale partiet i Norge.

«Liberalisme» brukes om ihvertfall to politiske hovedretninger:

• I den ene forstås frihet som fravær av tvang, der tvang inkluderer offentlige pålegg og begrensninger. Følgelig er det ren markedsøkonomi som gjelder, mens statens rolle stort sett forutsettes begrenset til å beskytte individets rettigheter.

  Dette er dermed en ideologi som hører hjemme et godt stykke til høyre i det norske politiske landskapet, og det er vel bare mikropartiet DLF som kan sies å være gjennomført liberalistisk i denne betydningen. Ideene utgjør imidlertid en del av det ideologiske grunnlaget for alle partiene på høyresida, om enn i noe utvannet form.

• Den andre hovedretningen, sosialliberalismen, opererer med et bredere frihetsbegrep som også inkluderer de valgmulighetene samfunnet gir individene gjennom fellesskapsordninger. Frihet er altså også noe som skapes. Statens rolle blir dermed å både garantere individets rettigheter, og samtidig skape en plattform som gjør friheten reell for alle. Da disse to hensynene vil kunne stå i motsetning til hverandre, kjennetegnes ideologien ved en avveining mellom ulike hensyn, og en mellomposisjon i en rekke spørsmål som vanligvis skiller høyre og venstre side i politikken. Det har dermed vært vanlig å identifisere den med det politiske sentrum.

Partiet Venstre har tradisjonelt vært liberal i den siste betydningen, og dermed et sentrumsparti, plassert et sted mellom sosialdemokrati på den ene siden og konservativisme/markedsliberalisme på den andre. Som Grande selv formulerer det: «liberal politikk kombinerer personlig frihet med ansvar for fellesskapet og hverandre».

Grande hevder altså at Venstre er alene om å ivareta disse ideene. I virkeligheten er det stikk motsatt: De gjennomsyrer hele det politiske landskapet. Etter Grandes egen definisjon kan de fleste norske partier regnes som liberale.

Sosialliberalismen var en gang en distinkt ideologi. I dag er ideene så selvfølgelige at de har blitt nesten usynlige, og de er tatt opp i de fleste politiske partier, uavhengig av disses opprinnelige ideologiske utgangspunkt. Nesten all politikk baseres på en avveining mellom fellesskapsløsninger og personlig frihet. Blandingsøkonomi, velferdsstat og pragmatisme – dette diskuteres ikke lenger, men har i stedet blitt det uuttalte grunnlaget for nesten enhver politisk debatt.

Ta Arbeiderpartiet og Høyre. De har vidt forskjellige politiske opphav, men har gradvis jenket til politikken sin og nærmet seg hverandre fra hver sin kant, nettopp med en slik avveining som styrende prinsipp. Resultatet er at de begge gestalter sosialliberalisme i praksis. I dag ligger disse to partiene og stanger mot hverandre på midten, og kjemper om de samme velgerne.

En gang var det plass til partiet Venstre mellom de to. Det er det ikke lenger. Dermed er det kanskje ikke så rart at partiet har fått behov for flytte på seg. Venstre har nemlig adoptert to-blokk-tankegangen og forlatt sentrum. De ikke bare identifiserer seg som et «borgerlig» parti, de kan også plasseres til høyre for Høyre i en del sammenhenger. Arbeiderpartiet og LO er utpekt til hovedfienden, mens FrP har blitt (så vidt) spiselig. Dersom sentrumstilhørigheten hadde vært reell, ville det naturlige vært å samarbeide enten med Høyre eller Arbeiderpartiet (samt med andre sentrumspartier), aldri med ytterfløyene.

Sentrum er opptatt. Da hjelper det lite at Venstre var der først; man vinner ikke stemmer på å hevde opphavsrett til ideer nesten alle regner som selvsagte. Så partiet har nå justert liberalismen sin og reist mot høyre, i håp om å gjøre en forskjell.

Men de var ikke nødt. De kunne fremdeles ha profilert seg som et tydelig alternativ på i hvert fall to svært viktige saksområder som er grovt forsømt av både Arbeiderpartiet og Høyre, og som ikke uten videre har med økonomi og forholdet marked/stat å gjøre. Det ene er klima- og miljøpolitikken, og det andre er forsvaret av grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og personvern.

De har riktignok profilert seg på begge disse områdene, men likevel har de altså valgt å stille som garantist for en regjering som står for det stikk motsatte, og som har tyngdepunktet langt fra sentrum. Tiden vil vise om Venstre med dette har gitt opp sentrum for godt.

Se også:
Gammelt kart
Skillelinjene i politikken