Et av de rareste populærkulturelle fenomenene jeg vet om, er dette å holde med fotball-lag. Det vil si, jeg forstår at folk heier på laget fra stedet de kommer fra, eller fra steder som de av en eller annen grunn har en tilknytning til. Eller landslaget. Patriotisme er kanskje ikke like vakkert bestandig, men sånt går an å kjenne igjen.
Men fotball-supportere går mye lenger. De holder med lag fra byer i andre land. Byer de ikke har noen annen tilknytning til enn nettopp det at de holder med fotballaget. De fleste av dem har aldri vært der engang. De har bare valgt seg et lag, helt på måfå, og så er de villige til å gå gjennom ild og vann for det.
I gamle dager kunne selv dette gi en viss mening, for da besto et fotballag av spillere som kom fra stedet, og som dermed hadde en reell tilhørighet til klubben. Jeg forestiller meg at en supporter utenfra kunne assosiere seg med dette fellesskapet, og dermed selv høre til, indirekte.
Men det er jo ikke sånn lenger. Spillerne på de store, kjente fotballagene er kjøpt inn fra andre stedet, svært ofte fra andre land. Noen av dem kan riktignok bli lenge i klubben, og dermed bidra til en viss kontinuitet, men dette er heller ikke normen. Etter noe få år forsvinner de fleste til en annen klubb, hvor de blir heiet på av andre supportere. Fotball handler ikke lenger om å høre til eller representere noe. Det er en godt betalt jobb, hverken mer eller mindre.
Så: Ikke nok med at supporterne mangler tilknytning til stedet klubben «deres» kommer fra; det samme gjelder spillerne de heier på. Samt manager og trener og støtteapparat: alle er kjøpt herfra og derfra, og alt og alle kan erstattes til enhver tid. Man kan bytte ut alt klubben består av, og likevel vil supporterne heie på «sitt» lag. Så hva består dette egentlig av?
Et navn. Og en logo.
Det er alt.
Forresten, når jeg sier «heier» mener jeg brøler. Voksne menn brøler og skriker, kaster ting i været og faller hverandre om halsen. De gråter av glede eller sorg når logoen deres vinner eller taper.
Det ligner avgudsdyrkelse. Forskjellen er at de er fullt klar over at gudebildet deres bare er et bilde.
Se også: Kjære sporten