Som vanlig brukes tendensiøse framstillinger i debatten om sykefravær.
Hvorfor sier man f.eks. at kvinner har 70 % høyere sykefravær enn menn? Det er jo riktig, selvfølgelig, men man kan også si at forskjellen er 3 prosentpoeng (fraværstallene er henholdsvis 4 og 7 %). Jeg tviler på at ordvalget er tilfeldig. Det har en kraftig signaleffekt overfor folk som ikke er vant med statistikk.
I hvert fall en stor del av denne kjønnsforskjellen kan forklares med graviditet, tunge kvinneyrker i omsorgssektoren, samt at kvinner fremdeles tar mer av ansvaret hjemme. Så er det sikkert andre faktorer som kan være interessante for forskerne, men bør dette virkelig være avgjørende for politikk og sykelønnsordning? Det er tross alt snakk om små tall.
Det er for så vidt interessant at kjønnsforskjellen øker, men dette kan delvis forklares med at andelen eldre i arbeidslivet (som er mest menn) har blitt mindre, noe som har ført til redusert sykefravær blant menn. Og sykefraværet totalt sett går faktisk ned.
Det stemmer nok at Norge har blant verdens høyeste sykefravær, men disse tallene blir misvisende hvis man ikke tar med at sykefravær går opp når arbeidsledighet går ned. Og Norge har verdens høyeste arbeidsdeltakelse.
Av og til framstilles satsingen på et «inkluderende arbeidsliv» som en del av arbeidet mot sykefravær. I virkeligheten er det naturligvis motsatt. Jo flere vi inkluderer i arbeidslivet, jo større andel har dårlig helse, og desto høyere blir sykefraværet. Hvordan vil f.eks. fraværsstatistikken se ut hvis vi lykkes med å få mange delvis uføre ut i jobb?
Og så er det formuleringen «å sykemelde seg», som fremkaller visse assosiasjoner. Men det er langtidsfraværet som er høyt, og der er det legene som sykemelder.
Jeg blir også litt oppgitt over bruken av kurver med forskjøvet y-akse, som får tallene og forskjellene til å virke større enn de er.
Se også: Fravær og moral