Å ta på seg en oppgave
Ingen bør tvinges til handlinger som strider mot deres samvittighet. I yrkeslivet er dette normalt ikke noe problem, da ingen blir tvunget til å ha et bestemt yrke. I hvert fall ikke et yrke der det er rimelig å forvente at det oppstår samvittighetskonflikter [1].
Dermed syntes jeg i utgangspunktet det var lett å avvise ideen om at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise til abort. Det er et spørsmål om kronologi: Loven om selvbestemt abort kom i 1978, mens fastlegeordningen ble innført i 2001. Dermed finnes den reservasjonsretten som behøves: Man kan la være å bli fastlege.
Dette blir annerledes dersom fastlegene tillegges nye oppgaver. Derfor modererte jeg meg litt da jeg fikk høre at det har eksistert en slags de facto anledning til reservasjon. Det er fullt mulig at noen leger har trodd at dette var lovlig så lenge pasientens rettigheter ble ivaretatt. Derfor sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut et rundskriv i 2011, der det ble slått fast at viderehenvisning fra fastleger ikke er omfattet av reservasjonsretten.
Dersom det stemmer at regelverket var uklart, synes jeg det blir rimelig å tilstrebe en løsning der de som ble fastleger før 2011 kan reservere seg, forutsatt at dette ikke kommer i konflikt med de gravide kvinnenes rettigheter og behov. Det er imidlertid ingen selvfølge at man får dette til. De siste ukenes debatt tyder på at det slett ikke er enkelt, spesielt ikke på steder med få leger. Og uansett: For alle som har blitt og blir fastleger etter den nevnte presiseringen, må det kunne forutsettes at eventuelle samvittighetskonflikter er vurdert før man tiltrer.
Men så er det de mer prinsipielle sidene ved dette:
Hva betyr medvirkning?
Helsepersonell har rett til å reservere seg mot å delta i gjennomføring av abort. Men da handler det altså om direkte medvirkning, og retten antas dessuten å ikke å være til hinder for pasientens rettigheter.
Begge deler blir annerledes for fastleger. Her kan en reservasjonsrett uthule fastlegetilbudet, og det er ikke snakk om direkte deltakelse i abortinngrepet. Fastlegene bare henviser. Dvs, de gjør ikke engang det; de informerer pasienten, og lar være å stille seg i veien. Er dette medvirkning? Noen kan naturligvis mene det, men hvorfor er det i så fall mindre problematisk å henvise til en annen fastlege som så henviser videre? Hvorfor går grensen for legens samvittighet akkurat mellom ett og to ledd? Og kan vi være sikre på at det er slik for alle? Avgrensingen virker vilkårlig, og man kan tenke seg andre måter å vurdere dette på som er like lett eller vanskelig å begrunne.
Likebehandling og konsekvens
Dersom man først innrømmer noen en reservasjonsrett pga. samvittighetskonflikt, vil det være vanskelig å begrunne at dette bare skal gjelde bestemte spørsmål. Folks moral og samvittighet er forskjellig og kan komme i konflikt med forskjellige handlinger.
Selv om vi begrenser oss til helsevesenet, er abort bare én slik sak. Prevensjon er en annen. For noen leger er det visse prevensjonsmidler som er problematiske, for andre kan selv det å informere om prevensjon og sex overfor ugifte og/eller unge jenter oppleves som galt. Og det finnes f.eks. sikkert mannlige muslimske leger som anser visse typer undersøkelser av kvinnelige pasienter som utillatelige. Bør noens samvittighet veie tyngre enn andres?
I debatten har dødshjelp blitt trukket fram som sammenligning. Men som legen Preben Aavitsland peker på: aktiv dødshjelp er forbudt. Dermed kan man like godt spørre: Hva hvis en lege kommer i samvittighetskonflikt med forbudet?
1) Oppdatering: Det ser ut til at folk likevel kan være nødt til å ta jobber som strider mot deres samvittighet.