Da jeg begynte å trene litt igjen sist høst, etter mange års opphold, fikk jeg meg en overraskelse: voksne menn som dusjet med underbuksa på.
Jeg har jo fått med meg at ungdom vegrer seg for å dusje naken på skolen. Jeg har antatt at dette handler om utseendepress og pubertet, men det er tydeligvis mer som spiller inn, siden sjenansen også har rammet de voksne.
I svømmehallene har man sett seg nødt til å kjøre en kampanje for å få folk til å kle av seg. Jeg hørte aldri om at dette var et problem sist jeg frekventerte et garderobeanlegg. Det var heller ikke noe tema på ungdomsskolen, da vi kanskje hadde størst grunn til å være sjenerte. Å dusje uten klær var en selvfølge, og ikke noe vi tenkte over en gang.
Hva har skjedd?
Jeg har sett foreldre forsvare blygheten med å henvise til privatlivets fred. Dette må elevene få bestemme selv, sier de, og det burde i det minste være skillevegger i dusjen. Kanskje det. Jeg er selv svært opptatt av personvern og beskyttelse av privatlivet, og det er klart at tvang bør være godt begrunnet. På den annen side er skolen engang basert på tvang, og jeg synes det høres merkelig ut at akkurat dette skulle være et problem, når det ikke har vært det før. Særlig med tanke på at grensene for privatliv ellers har blitt så til de grader utvisket.
En ting er det uhygieniske ved at folk ikke dusjer skikkelig, men skolen har dessuten som oppgave å bidra til at folk blir fungerende individer i samfunnet. Jeg synes faktisk at et greit forhold til egen kropp og nakenhet hører naturlig inn under dette, dersom slikt ikke kommer av seg selv. Når voksne ender opp med å måtte dusje i undertøy, har noe sviktet.
Inntil midten av 1800-tallet var det vanlig å bade naken, riktignok stort sett kvinner og menn hver for seg. I dag er det til og med noen som mener at dusjingen i skolen kan være i strid med menneskerettighetene.
Vi har fått den merkelige situasjonen at mens noen unge nekter å dusje sammen med medelever, utveksler andre nakenbilder av seg selv på nettet. Dermed forsterkes budskapet som media allerede formidler: at bare det vakre og vellykkede skal synes. Og hvis «bluferdighet» bare gjelder det alminnelige og dagligdagse, mens den offentlige sfære er ekshibisjonistisk og seksualisert, har vi snudd ting på hodet, synes jeg.
Utseendepress kan være et problem blant voksne også. Medias stadige fokus på idealiserte kropper bidrar nok til mindreverdighetsfølelse hos de av oss som er langt unna disse idealene. Er man overvektig, er det selvsagt utmerket å sette seg mål om å bli slankere og sunnere. Men selvforakt er et dårlig utgangspunkt for endring. Hvis man skal greie å legge om deler av livet sitt, trenger man først selvtillit og pågangsmot.
J.F. Willumsen, Badende børn på Skagen strand, 1910 (utsnitt)
Å venne seg til å være naken sammen med andre kan være befriende og gjøre en tryggere på seg selv. Som voksen kan man selv velge en setting man er bekvem med, og for noen kan det f.eks. sikkert fungere å oppsøke en naturiststrand, slik Gunnar Tjomlid skriver om. Kanskje stemmer det at det er mindre kroppsfokus der enn på en vanlig strand. Men mange vil nok måtte ha et avslappet forhold til kropp i utgangspunktet for å velge å være naken sammen med folk av motsatt kjønn.
Det kan imidlertid se ut til at det trengs en alminneliggjøring. I forsvaret, der kvinnelige og mannlige soldater må regne med å se hverandre uten klær, har en ordre om felles kroppsvask i felt blitt framstilt som et overgrep. Ikke som noe litt flaut og ubehagelig, altså, men fullstendig traumatisk. Da er det et eller annet som har gått galt.
Men vi bør kanskje begynne i skolen?