Avisenes tid er forbi

Etter at avisene havnet på nett har det stort sett vært gratis å lese dem. Dette kunne naturligvis ikke vare. Nå flyttes stadig mer av stoffet bak betalingsmurer, med krav om å abonnere på hver avis for 200 – 300 kr/mnd.

Det er rimelig at skribenter og journalister vil ta seg betalt for det de skriver, men denne modellen hører fortiden til. På internett velger man ut det man vil lese på tvers av publikasjoner. Man leser ikke avis for avis.

Selv leser jeg mye ut fra hva andre anbefaler på Twitter, og så velger jeg ut en del etter emne. Noen skribenter leser jeg mer eller mindre fast. Alt dette vil jeg gjerne betale for. Men jeg kan virkelig ikke tenke meg å abonnere på Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Dagbladet, The Guardian og New York Times bare for å få lest Sven Egil Omdal, Frank Rossavik, Inger Merete Hobbelstad, Kenan Malik og Paul Krugman.

Det jeg leser regelmessig fordeler seg på rundt 20 aviser og tidsskrifter, og så kommer tilfeldige tekster i tillegg. Jeg har naturligvis ikke råd til å abonnere på alt dette. Selv 3 – 4 abonnementer er altfor dyrt når jeg bare er interessert i en brøkdel av det som står i hver avis.

Jeg mener at selve konseptet avis er utdatert. Det er en overlevning fra papirtida, da man var nødt til å samle stoffet fysisk før man solgte det. I dag trenger ikke informasjon være bundlet på denne måten. Leserne kan selv velge ut tekster etter egne interesser, enten manuelt, vha. søk og faste linker, eller automatisert, vha. RSS. Det finnes ingen grunn til at vi skal måtte kjøpe ferdigpakker av informasjon som andre har filtrert og satt sammen for oss.

Men hva med redaktøransvaret, sier kanskje noen. Hvordan kan vi stole på det vi leser når det ikke er godkjent av en redaksjon? Jeg mener at dette koker ned til tillit uansett. Hvorvidt det er skribenten selv vi velger å stole på, eller en redaksjon, kommer i praksis ut på det samme. Dessuten avsløres unøyaktigheter og desinformasjon langt raskere når alt ligger åpent på nett. Man finner fort ut hvem som ikke er seriøse. Og det viser seg jo at tradisjonelle redaksjoner slett ikke gir noen garanti for verken kvalitetssikring eller seriøsitet. Ellers er det ingenting i veien for å lage systemer for kvalitetssikring av artikler, uavhengig av dagens avismodell.

Jeg håper at vi snarest kan få på plass et system med mikrobetaling pr. artikkel og nedlasting, som skribentene kan publisere gjennom. Dette har de fått til i Nederland.

Se også:
De virkelige nyhetene
Nyheter som ferskvare
De tauses stemme
A fool factory?

This entry was posted in Betraktninger, Frustrasjoner, Media, Meta, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *