Å være uten tvil er et alvorlig handikap. Det hemmer læring og utvikling. Man blir steil og arrogant. Fordømmende, ufordragelig.
Noen tankesett opererer med en stor Sannhet, slik at skråsikkerheten blir et ideal. Jeg tror det først og fremst er denne sikkerheten som gjør religioner og ideologier potensielt farlige, mer enn selve innholdet. Når man «vet» at man har rett, blir gjerne alle virkemidler legitime.
Hvis tvilen slipper til, forsvinner mye av voldspotensialet. Demokrati, så vel som de fleste moderate livssyn og ideologier, bygger på nettopp dette: at vi ikke kan vite sikkert. Da blir det et ideal å gi rom for ulike syn, og hindre at noens sannheter går utover andre.
Vi som bor i et demokrati med fri meningsutveksling får mye gratis. Vi er heldige, men ikke særlig flinke. Det er mest bekvemt med ferdigtenkte forestillinger: rett og galt, svart og hvitt. Det føles utrygt å stille spørsmål ved egne holdninger og oppfatninger. De færreste oppsøker aktivt tanker de er uenige i. Men det bør vi. For tvil er noe som må holdes ved like.
Se også: Å misjonere for tvilen