Jeg har ingenting imot 17. mai.
Tvert imot, dagen har stor historisk betydning og er en viktig påminnelse om goder vi ikke bør ta for gitt. Det samme gjelder 1. mai. Det er helt på sin plass at begge disse dagene har status som offentlige høytidsdager, og ære være dem som føler for å feire den ene eller andre eller begge to.
Men skrål og rop og «folkefest» passer ikke for alle.
Selv avstår jeg. Å gå i tog var jeg veldig ferdig med da jeg sluttet i skolekorpset for over tretti år siden. Og jeg går i hvert fall ikke i tog for politiske saker. Vi har internett og ytringsfrihet og demokrati; å ta til gatene blir ren symbolikk, og jeg har liten sans for å redusere kompliserte sammenhenger til slagord og føleri.
Jeg er selvfølgelig takknemlig for å leve i et så godt land. Jeg tror det stemmer at Norge er blant de beste på mange viktige områder. Men mye skyldes flaks og tilfeldigheter, og det som skyldes ideer og politikk er bra fordi det virker, ikke fordi det er norsk. Nasjonalfølelsen min er i det hele tatt dårlig utviklet, og jeg synes hurra-rop og patosfylte taler er bare flaut.
Når jeg heller ikke liker å pynte meg, og har vokst fra pølse og is og sekkeløp, blir det ikke så mye igjen.
Kanskje jeg leser litt om grunnloven i stedet. Jeg skal i hvert fall la være å jobbe i hagen. I morgen også.
Se også:
Å male med rødt, hvitt og blått
Arbeidernes dag?
17. mai-program
En 17. mai-tale
17. mai-tale 2012
Et forbeholdent hurra
Til Dovre faller