Hva gjør vi med seksuell trakassering?

I twitter-tråden #jegharopplevd deler kvinner sine opplevelser av seksuell trakassering i hverdagen. Jeg leser dette med avsky og oppgitthet, men også med undring.

Jeg har selvsagt alltid vært klar over at det finnes menn som ikke respekterer kvinner, og at enkelte ikke takler at kvinner har selvstendige meninger. Jeg vet selvsagt også at noen menn mangler sosiale antenner og impulskontroll, og oppfører seg ufint i fylla.

Men jeg har gått ut fra at trakassering er sjeldent. Jeg har trodd at i den grad det kan oppleves som vanlig, er det i spesielle miljøer. Jeg ser det nemlig aldri. Det vil si, jeg har jo ramlet over hårreisende uttalelser i kommentarfelt på nettet, men jeg har tenkt at dette er et fåtall menn som bare gjør mye av seg i visse fora og debatter, slik rasister trekkes til debatter om innvandring.

For ellers kommer jeg bare på én episode. Jeg var ute på byen, noe ble sagt som jeg ikke fikk med meg, og vedkommende forlot stedet. Ut fra kommentarene fra andre etterpå skjønte jeg hva slags bemerkning det var. Men dette er alt. Jeg har bodd på bygda og i byen. Jeg har vært student. Og jeg har levd i 51 år.

Twitter-tråden i seg selv indikerer ikke at problemet er utbredt. Selv bare 1 % av landets kvinnelige twitrere tilsvarer flere tusen tweets. Men jeg ser jo at noen beskriver problemene som vanlige. Enkelte blir utsatt for slikt stadig vekk. Noen har f.eks. sluttet å ta trikken pga. menn som grafser eller kommer med upassende utrop. Andre opplever til stadighet å bli kalt «hore», «fitte» og lignende, når de avviser seksuelle tilnærmelser.

Og da stusser jeg. Hvordan kan det være mulig at et problem som for noen er nærmest dagligdags i offentligheten, er nesten usynlig for andre?

Noen mener at alle menn har et ansvar for å si fra om at slik oppførsel er uakseptabel. Jeg forstår dem som mener at dette ikke har noe med dem å gjøre, men jeg forstår også oppfordringen.

Hvis jeg hadde hatt en sønn, ville jeg naturligvis lært ham å behandle kvinner med respekt. Jeg har heller ingen i omgangskretsen som jeg mistenker for å oppføre seg slik. Det ville vært en selvmotsigelse.

Men jeg lover å reagere hvis det blir aktuelt. Ikke fordi jeg er mann, men fordi jeg er til stede. Inntil videre blir jeg sittende her med min avsky og min undring.

Se også:
Menns holdninger, og holdninger til menn
Villdyr og vanlige mannsgriser