Artisten Tooji har spilt inn musikkvideo i Frogner kirke, med simulert homse-sex.
Mange har reagert negativt, og kirkens representanter kaller det et brudd på tillit og avtaler. Andre liker stuntet, og mener at kirken bør tåle så pass. Enkelte, både blant de som liker det og blant de som er provosert, sammenligner med Charlie Hebdos Muhammed-karikaturer, og hevder at det er inkonsekvent å være kritisk til videoen hvis man har sagt «je suis Charlie».
Noen hevder også at det er homofilien de kristne reagerer på, selv om det i uttalelsene fra kirken understrekes at det ville vært det samme med sex mellom mann og kvinne. Det er neppe noen grunn til å tvile på dette, siden de gikk med på prosjektet nettopp for å signalisere aksept overfor homofili.
Det saken gjelder, er det faktum at sex-scenene ble innspilt i kirkerommet. At de også krenker kirken som institusjon er en separat sak, og etter min mening ikke noe problem. Dersom videoen hadde blitt spilt inn på «nøytral grunn» med kirkekulisser, ville budskapet vært det samme, og innholdet ville vært like provoserende, men da ville dette kun vært en offentlig ytring. Ved å gjennomføre innspillingen i kirken, ble det også en sak om interne regler og avtaler.
De fleste institusjoner og bygg har egne regler – noen skrevne, andre uskrevne og underforståtte. Dette gjelder ikke bare kirker og moskeer og andre gudshus, men også skoler, forsamlingshus, lag og foreninger. Selv mediene, som i sum har som oppgave å formidle åpen debatt, kan hver for seg ha grenser hva de slipper til i sine spalter.
Men hvorfor skal vi bry oss om kirkens regler, spør noen. Kirken har jo selv diskriminert homofile, prester har utført overgrep, osv.
Dette er å blande kortene. Respekt for en institusjons domene er noe helt annet enn respekt for det institusjonen representerer. Det handler om alminnelig folkeskikk: Velger man å oppholde seg et sted hvor det gjelder egne regler, aksepterer man også disse reglene. Bryter man dem, vises man bort. Aksepterer man dem ikke, holder man seg unna.
Å gjøre selve ytringen til poenget er derfor en avsporing. Så lenge man holder seg innenfor ytringsfrihetens juridiske rammer, skal man naturligvis fritt kunne kritisere, provosere og krenke. Etter min mening bør man også kunne lage videoer med både hetero- og homo-sex – simulert så vel som ekte – og bruke dette som virkemiddel for det man selv måtte finne for godt.
En sammenligning med Muhammed-karikaturene ville vært rimelig dersom karikaturene hadde blitt delt ut som løpesedler i moskeen. Men man oppsøker altså ikke moskeer eller kirker for å provosere der, like lite som man ringer på hjemme hos muslimer, kristne eller Høyre-folk for å håne dem.
Se også:
Kritikk og krenkelser for dummies
Portrett
Selvkrenking