– OK, vi begynner med «han» og «ham».
– Huff ja, det er det mange som roter med.
– «Hun» og «henne» går greit for de fleste, men når bare én bokstav skiller …
– Man kan jo ikke drive å rette på sånt hele tida. Folk blir lei seg!
– Skal vi bare gjøre som vi pleier, da?
– Tja, hvorfor ikke? Det er vel ikke så nøye, egentlig.
– Nei, det er vel ikke det.
– Så var det «hverken» og «verken».
– Den h-en er jo veldig stum, da.
– Det er den vel i «hva» og «hvor» også?
– Jo, men der pleier ikke folk å glemme den.
– Kan det ikke bli forveksling med «verk»? Sår og slikt?
– Nja, det går vel stort sett fram av sammenhengen, tror dere ikke?
– Da sier vi valgfritt der også?
– Ja, skitt la gå.
– Vi har en til: «hvis» og «viss».
– «Viss»?
– Ja, noen skriver visst det.
– Men da …? Hm.
– Hva tror dere?
– Pyttsann.
– Så var det dagens fremmedord: «pub» og «web».
– Er ikke de OK som de er?
– Men man kan jo se at de er fremmede!
– Huff, det er sant.
– Opphavet må skjules. Der er instruksen klinkende klar.
– Tror dere det er noen som skriver «pøbb», for eksempel?
– Noen, sikkert. Men ikke mange.
– Og «web» er vel det samme som «vev»?
– Joda, men det kunne kanskje være praktisk med et eget ord?
– Hvordan da?
– For å skille internett og husflid, liksom?
– Hm.
– Kanskje vi skal la det ligge litt?
– Ja, kanskje det. Vi kan jo heller ta en brainstorming seinere.
– Whatever. Er det lønsj snart?
Se også:
Eit sprog on my own
Å velge sine ord med omhu
Språkflukt