Oss og dem

Hvorfor reagerer jeg mye sterkere når en terrorhandling skjer i Europa enn i f.eks. Midt-Østen eller Afrika? For det gjør jeg. Nyhetsdekning og reaksjoner rundt omkring tyder på at jeg ikke er alene om det.

En grunn er nok følelsen av utrygghet. Det som skjer i Paris kan kanskje like gjerne skje her. Dessuten er sjansen mye større for at man kan bli personlig berørt. Jeg har allerede opplevd to tilfeller av at kjente har hatt slekt og venner i nærheten av hendelsene.

Det er dessverre også sånn at nyhetsverdi henger sammen med i hvilken grad noe avviker fra det normale. Våre reaksjoner varierer tilsvarende. I land der terror og krig er dagligdags, blir dette til slutt «normalt», og man blir nummen.

Men så er det en ting til: Paris, København, London og New York er «vår» del av verden. Bagdad, Kabul, Damaskus og Beirut er «de andres». Jeg er ikke stolt av det, men sånn tenker jeg. Og med «de andre» mener jeg ikke muslimer, men folk i før-moderne stater som mangler demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Det er selvsagt mer synd på de som bor i slike land, men jeg greier likevel ikke engasjere meg i samme grad. De er ikke oss. Det er en avstand som ikke har noe med kilometer å gjøre. Jeg skulle ønske jeg ikke tenkte sånn, men det gjør jeg altså. Og kanskje er det ganske vanlig? Jeg tror det. Og der ligger vel kimen til fremmedfrykt og dehumanisering hvis man ikke passer på.

Se også:
Konsekvent kritikk
Redd nok
Hvor farlig er egentlig terrorisme?

The expanding circle of empathy

 

This entry was posted in Betraktninger, Etikk, Frustrasjoner, Samfunn & politikk, Terrorisme. Bookmark the permalink.

En kommentar til Oss og dem

  1. Pingback: Kortpost: Vi er alle mordere | SAKSYNT

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *