September

Jeg spiser salat på balkongen, med sopp og bønnespirer, og drikker vin til. Smakene minner om jord. Det er akkurat så kjølig at det er på grensen å sitte ute.

Jeg hører kråkene i trærne, og vinden som suser i greinene. Snart kan man se gåsetrekket, høyt over byen.

Jeg går lange turer, og suger til meg lufta og lyset. Alt er tegnet med skarp konturblyant, og det grønne har fått selskap av gult, orange og rødt. Forfallet er rett rundt hjørnet.

På en måte er dette den fineste tida – akkurat denne overgangen fra sommer til høst, før bladene har falt av, før regnet kommer, før stormene og kulden. Det er som om alt topper seg i disse dagene: sanseinntrykkene, og minnene fra alle somre som har vært.

Det er på denne tida jeg pleier å oppleve de små glimtene av gjenkjennelse: øyeblikk fra barndommen som kommer tilbake med en sånn kraft at de tar pusten fra meg. Og så er de borte igjen før jeg rekker å få taket på dem.

Jeg aner en sammenheng, og av og til nesten en mening.

Så mye har kommet imellom meg og meg selv. Hvor ble jeg av? Men i disse skinnende høstdagene ser jeg litt klarere, og jeg prøver å finne tilbake til et slags ankerpunkt.

Noe å holde fast ved, før mørket kommer.

Se også:
Gåsetegn
Høstnotater
Samsara

This entry was posted in Betraktninger, Fortellinger. Bookmark the permalink.

6 Kommentarer til September

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *