Det er ikke det å bli eldre i seg selv som er problemet. Ikke ennå, i hvert fall. Nei, problemet er tempoet det skjer i. Jeg ante virkelig ikke at det skulle gå så fort. Da jeg var ung trodde jeg at f.eks. 30 år var lenge.
Dengang føltes minner som noe fjernt, og jeg var sikker på at det skulle bli sånn senere også. Jeg trodde jeg ville bli ferdig med et tiår før det kom et nytt; at jeg skulle rekke å føle meg som 40 før jeg ble 50. Jeg hadde slett ikke regnet med at årene skulle hope seg opp i en haug, og etter hvert komme nesten samtidig.
Perspektivet endrer seg:
Når du er ung er tidshorisonten vid. Alderdommen er ikke bare langt unna, den er plent umulig å få øye på. Du kan såvidt ane noen blånende fjell i synsranden, men bortenfor der er det flere blåner, og enda flere bortenfor der igjen. Du kan se endeløst i alle retninger, og du kan dra hvor du vil. Men det haster jo ikke å dra verken hit eller dit, og lenge har du nok med utsikten.
Det blir annerledes når fjellene kommer tett på. Trykkende. Fjellsidene ruver over deg, og etter hvert må du feste blikket helt nært for å unngå å se dem.
Jeg er glad jeg ikke visste da, det jeg vet nå.
Se også:
A tempo, a tempo!
Vel bevart
September