Anonymitet, ansvar og troverdighet

Min mening om anonyme ytringer:

  1. Alle bør kunne ytre seg anonymt. Muligheten til dette er en forutsetning for reell ytringsfrihet. Man bestemmer selv om man vil opplyse om grunnene til anonymiteten. Ingen andre har noen rett til å vite hvorfor, og det trenger ikke engang være noen spesiell grunn.
  2. Enhver skribent med fast navn (virkelig eller ikke) vil over tid forbindes med tidligere tekster, og kan derved bygge opp en troverdighet overfor leseren.
  3. Kjennskap til virkelig navn gir ikke nødvendigvis relevant kunnskap om skribenten. Hvis vedkommende verken er kjent gjennom media eller har noen viktig stilling i samfunnet, vil navnet ofte røpe like lite som et psevdonym, selv etter googling.
  4. Avhengig av hva ytringene gjelder, kan det være viktig å vite om en skribent har spesielle bindinger som kan farge perspektivet eller innebære skjulte føringer. Dette vil vanligvis være umulig å finne ut om en som er anonym. Men det blir ikke nødvendigvis så mye enklere om man får vite navnet. Forskjellen vil i praksis gjerne være at man leser førstnevnte med større forbehold.
  5. Enhver leser har selv ansvaret for å vurdere troverdighet og etterrettelighet, og evt. lese med nødvendig forbehold. Alle kan fritt avstå fra å lese det de ikke stoler på eller mener er uten verdi.
  6. Så framt ytringene ikke bryter med loven, har ingen rett til å forsøke å hindre at de fremsettes.
  7. Det skal også svært gode grunner til for at det er akseptabelt å oute en anonym skribent. Da bør det med stor sikkerhet dreie seg om straffbare forhold eller alvorlig misbruk av posisjon og/eller fortrolige opplysninger.
  8. De samme begrensninger i ytringsfriheten gjelder for anonyme som for ikke-anonyme: sjikane, rasisme, oppfordring til vold, osv. Man kan mene at en anonym skribent bør utvise større varsomhet (f.eks. med tanke på egen troverdighet), og man kan gi uttrykk for dette. Men det er kun en meningsytring; det kan ikke stilles andre krav til anonyme enn til navngitte skribenter.
  9. En redaksjon har gjennom sine retningslinjer en kontrakt med leseren, og dermed et ansvar for å følge disse. Retningslinjene kan f.eks. innebære at anonymitet skal være et unntak, og at unntakene skal være godt begrunnet. De kan også innebære at grunnene skal gjøres kjent for leseren. «Legitim anonymitet» er således et meningsfullt begrep innenfor redaksjonelle medier. Det er ikke et meningsfullt begrep brukt om ytringer generelt.
  10. Dersom man mener at en redaksjon bryter med retningslinjer, etikk, regelverk, etc, blir det rimelig å kritisere redaktøren for dette. Det er ikke rimelig å rette denne kritikken mot de skribenter redaksjonen har valgt å slippe til, heller ikke når disse tjener som eksempler på det man mener er kritikkverdig praksis hos redaksjonen.

Bakgrunn: Doremusgate

This entry was posted in Betraktninger, Etikk, Media, Meta, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>