Ja, folk mister faktisk jobben hvis vi skal avvikle oljeutvinning og kullproduksjon, redusere flytrafikk, eller stoppe avskoging og rovdrift på ressurser. Alle de tingene vi ønsker å slutte med er det noen som lever av. Tilsvarende når nye ideer utkonkurrerer de gamle: Det går alltid ut over noen.
Dette synes jeg at politikerne bør være rakrygget nok til å forsvare høyt og tydelig. Eller burde kanskje skriverne som ble fortrengt av trykkekunsten ha fått beholde jobben? Burde vi fortsatt å produsere hestevogner, damplokomotiver, kanonkuler og telefonkiosker av hensyn til sysselsettingen?
Og hvis man først aksepterer en utvikling, bør man stå ved det også når konsekvensene kommer nært. Lokalpolitikere har dessverre en lei tendens til å glemme egne standpunkter så vel som egne reguleringsplaner så snart noen uttaler trylleordene «lokale arbeidsplasser».
Alle vet jo at det som forsvinner erstattes av noe annet. Folk som mister jobben blir en ressurs for ny virksomhet. Omstillingsfasen kan imidlertid være tøff, og her kan det være riktig å sette inn den politiske innsatsen: Hvordan kan vi på best mulig vis få på plass de nye arbeidsplassene, de som endringene legger grunnlaget for?