Et kaldt land?

Jeg synes retorikken omkring flyktninger begynner å bli utrivelig. Formuleringer som man før bare så i kommentarfeltene har nå seget inn i kronikkene, og til og med inn i regjeringen. Frontene har blitt steilere, klimaet kaldere.

Jeg har alltid ment at alle slags synspunkter skal få framsettes offentlig, og det mener jeg fremdeles. Holdninger skal imøtegås, ikke skjules. Og om språkbruken er ufin, bør dette også påpekes, istedenfor at det skal kvalifisere til sensur. Jeg synes imidlertid at begrepet «ytringsansvar» har sin plass i én sammenheng: myndighetenes representanter bør være bevisst sin rolle når de uttaler seg. Det skal vanlige folk få slippe.

Men jeg skulle ønske at debattantene var mer opptatt av selve problemstillingene enn av hverandre. At man heller kunne argumentere for sitt syn, samt lytte til motpartens argumenter, enn å bare karakterisere den andre og flagge følelser. Joda, noen er naive og virkelighetsfjerne og noen er hatefulle rasister, men de fleste av oss er ingen av delene. Det burde gå an å snakke sammen på skikkelig vis.

Ikke minst skulle jeg ønske at man sluttet å late som om dette er enkelt. Det er rett og slett ikke sannsynlig at man som menigmann kjenner til en fiks, ferdig løsning på en samfunnsutvikling vi ennå bare ser konturene av, eller at alle som er uenige er idioter. For saker har vanligvis flere sider. Også denne.

På den ene siden:

Når flyktningetilstrømmingen blir større enn det vi normalt har kapasitet til å ta imot, medfører det en del utfordringer. Det blir forsinkelser i saksbehandlingen, man må ty til provisoriske løsninger, det er dyrt, og det kan føre til konflikter. Og ja, det fører også til at lokalbefolkningen i kommunene noen ganger føler seg overkjørt.

Når det da også ser ut til at denne tilstrømmingen blir svært langvarig, og at den til og med kan øke ytterligere, er det naturlig at man vurderer tiltak for å få den til å avta, slik at vi kan håndtere situasjonen bedre.

Tilstrømmingen henger naturligvis sammen med hvor attraktivt Norge framstår, og hvordan dette blir formidlet (sant eller usant) til verden av media, av flyktningene som allerede har kommet hit, av menneskesmuglere og andre. Det kan derfor være riktig å stramme inn reglene, samt meddele til omverdenen at man gjør dette.

Innvandring kan være lønnsomt og det kan være en utgiftspost. Dersom en stor andel av de som kommer har lav utdanning, eller av andre grunner har lavere arbeidsdeltakelse enn resten av befolkningen, vil den kunne bli svært kostbar.

Kulturforskjeller er mer enn matvaner og musikk. De innebærer i noen tilfeller også at verdisyn står i direkte motsetning til hverandre. Dette kan ha betydning for kriminalitet og konflikter, og det kan føre til segregering og redusert tillit i samfunnet.

Toleranse overfor andre kulturer må ikke få bli til unnfallenhet overfor holdninger og handlinger vi ellers tar avstand fra. Og loven skal naturligvis være lik for alle.

Det er faktisk slik at visse innvandrergrupper er

overrepresenterte i kriminalstatistikken, også når det korrigeres for alder og kjønn. Hvor mye av dette som handler om kultur og hvor mye som er sosiale forhold, utenforskap, traumer, etc, er uklart. Det bør vi prøve å finne ut av, sånn at vi kan sette inn de rette tiltakene.

Det må sørges for god informasjon og klare krav. Det er f.eks. ingen selvfølge for en innvandrer at myndighetene representerer rettigheter og sikkerhet, eller at samfunnets felles normer er overordnet gruppelojalitet. Ikke hvis vedkommende kommer fra en ikke-fungerende stat der det viktige er familie, religion og tradisjoner.

Kanskje bør dagens asylordning erstattes av et nytt system som er bedre tilpasset dagens situasjon, og der ansvaret for flyktningene fordeles mellom landene.

Det kan også godt hende at flyktningetilstrømmingen bidrar til at velferdsstaten ikke lenger kan være like omfattende som den er i dag.

På den andre siden:

Norge trenger innvandring. Vår egen befolkning går ned, og gjennomsnittsalderen øker. Mange av de innvandrerne som kalles «lykkejegere» kan like godt kalles arbeidsinnvandrere. En del har god og relevant utdanning, og de fleste vil gjerne gjøre en innsats.

Det er mange måter å stramme inn på. De tiltakene man setter i verk

må være gjennomtenkte og rettferdige, og de bør være faglig begrunnet, ikke basert på antakelser.

Det er også mange måter å sende signaler på. Informasjon om regelverket må være saklig. De som kommer hit bør møtes med vennlighet og omtanke. Ikke alle får opphold, men alle bør kunne føle seg velkommen og ivaretatt til de har fått sin sak behandlet.

Page 1 of 2 | Next page