Hva er religionsfrihet?

Religionsfrihet som individuell rettighet

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter står bl.a. følgende:

Artikkel 18, Religionsfrihet:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Artikkel 19, Ytringsfrihet:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkel 20, Organisasjonsfrihet:

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Når vi ser bort fra det som er inni hodet til folk, og som dermed verken kan undersøkes eller overprøves, mener jeg at religionsfriheten, slik den er definert i artikkel 18, også er dekket av de to påfølgende artiklene sitert over. Artikkel 18 er dermed strengt tatt overflødig.

Det kan naturligvis innvendes at religionsutøvelse innebærer mer enn det som dekkes av «ytringer». I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter presiseres imidlertid at:

Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.

Dette er de samme begrensninger som gjelder individuell frihet generelt. Bytt ut religion med andre typer aktiviteter i teksten over, og den kan ellers stå uendret.


Religionsfrihet som rett til å begrense andres frihet

Konvensjonen inneholder imidlertid også en annen presisering:

Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.

Det er en selvfølge at foreldrene har rett til å oppdra egne barn, innenfor de grenser loven setter. Men i forbindelse med religion tolkes dette gjerne mer spesifikt, f.eks. til at foreldrene også skal ha rett til å bestemme skole for barna, i tråd med egne religiøse preferanser. En slik fortolkning har bl.a. støtte i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Det synes imidlertid klart at dersom foreldrenes rett til å bestemme oppdragelsen skal forstås som uinnskrenket, eller som en rett til å hindre påvirkning fra andre, vil dette kunne begrense barnas egen tanke- og trosfrihet. Menneskerettighetene gjelder barn så vel som voksne, og barnas rettigheter er dessuten presisert spesielt i FNs konvensjon om barns rettigheter.

Dersom foreldrenes rett og plikter derimot forstås på samme måte i forbindelse med religion som for oppdragelse og omsorg ellers – altså begrenset av loven av hensyn til barnas beste og slik at barnas egen trosfrihet ikke hindres – reduseres religionsfriheten til en ren gjentakelse av de generelle friheter og rettigheter vi ellers har. Og i så fall blir en presisering spesielt for religion unødvendig.


Religionsfrihet som særrettighet

Noen tolker religionsfriheten enda videre, som en plikt for samfunnet til å tilrettelegge. Det hevdes f.eks. at offentlige institusjoner må tilby kosher- eller halal-mat, at symboler og bilder som er tabu for noen må fjernes fra felles offentlige områder, at skoleklasser må deles dersom en religion forbyr kjønnsblanding, osv.

Det er en rekke problemer ved å behandle religion som noe som krever spesielle hensyn. For det første er det vanskelig å definere hva som er religion. Vi kan heller ikke vite hvor «ekte» folks religiøse følelser er, og det eneste konsekvente blir dermed å ta den enkelte troendes egne utsagn på alvor. Dvs: Alt som påstås å være en religiøs overbevisning eller hellig for noen, er det. En religionsfrihet som innebærer aktiv tilrettelegging kan dermed bli svært vidttrekkende, dersom man skal unngå forskjellsbehandling.

En slik praksis kan dessuten representere en slippery slope, der religiøse grupper styrer en stadig større del av offentligheten, nettopp fordi legitime religiøse krav ikke lar seg avgrense sett utenfra.

Hvis vi i stedet betrakter religionsfrihet på samme måte som annen frihet, vil også alle utslag av religion måtte behandles på samme måte som andre krav og ønsker. Da vil det f.eks. være greit med religiøse symboler i skolen dersom vi også tillater alle andre typer symboler. Burka i det offentlige rom vil være OK hvis f.eks. finlandshette også er det. Krav om halal- og kosher-mat i sykehus og fengsler blir like legitimt som krav om vegetarkost. Å skjære i spebarn vil evt. også måtte tillates av andre grunner enn religion. Osv.

Dette betyr selvsagt ikke at særregler ikke likevel kan eksistere. Men de vil da måtte begrenses til sammenhenger der det enkelte religiøse samfunn selv bestemmer, og reglene må uansett ikke være i strid med loven. Noen særkrav kan overlates til markedet. Hvis mange nok f.eks. etterspør kosher-mat, vil det bli tilgjengelig. Dersom slikt derimot skal være rettigheter, må de gjelde enhver tenkelig religion. Og siden religion ikke kan avgrenses og defineres utenfra, vil vi i praksis måtte åpne for særrettigheter for enhver gruppe.

Se også:
Hvilke menneskerettigheter har forrang?
Bør omskjæring av gutter forbys?
Uniformt

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

3 Kommentarer til Hva er religionsfrihet?

  1. Arnhild Fiskvik says:
    Artikkel 18 er kanskje unødvendig, hvis man er i stand til å lese og forstå de andre to. Det synes ikke jeg det virker som om alle kan. F.eks. det at muslimer skal kunne be i full offentlighet uten at noen begynner å brøle over seg om nakkeskudd, virker å sitte litt langt inne for enkelte. Personlig synes jeg at lover og beskyttelser burde kunne skrives så enkelt som mulig, men noen trenger altså litt mer presisering på hva som er forbudt, og hva som er ikke bare lov, men beskyttet av loven. Nå sitter jeg her og tenker hardt for å formulere et-eller-annet morsomt om at ingen kan vite om min tro, som sitter inni hodet på meg, ikke forlanger at ethvert offentlig bygg skal ha et bilde av Særimne på en fremtredende plass, men det var ikke så lett. Dessuten, kan man være en gruppe på én, og få særrettigheter for seg?
  2. abre says:
    Jeg tror dessverre at solo-religioner sorterer under psykiatrien.
  3. abre says:
    Ellers er jeg enig i at enkelte ser ut til å ha tungt for det, men jeg tviler på at det hjelper med teskje. Dessuten er det jo en påminnelse om generelle rettigheter de trenger; at religion ikke er noe unntak fra det som ellers er greit. For man kan jo f.eks. gå med cowboy-hatt og nynne offentlig uten å bli truet med nakkeskudd.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>