Loving the Alien

I’ve heard a rumour from Ground Control
Oh no, don’t say it’s true!

 

Jeg har vært fan av David Bowie i rundt 35 år. Jeg liker selvsagt ikke alt, til det er utgivelsene for forskjellige. Men nettopp denne allsidigheten, og det at han stadig fornyet seg, var det som skilte ham fra de fleste andre. Han laget musikk innenfor mange ulike sjangre og stiler, og greide stort sett å tilføre noe originalt hele tiden. Gjennom en karriere på nesten 50 år sluttet han aldri å være aktuell.
 


     


     

Bowie-fans kan altså ha nokså forskjellig musikksmak. Album som er milepæler for noen, kan være uvesentligheter eller skuffelser for andre. Selv synes jeg f.eks. at det ofte ignorerte Outside fra 1995 er et av hans beste (og det syntes visst Bowie selv også). Og, illustrerende nok: Det jeg oppfatter som dette albumets eneste virkelig svake låt, Hello Spaceboy, ble en hit.
 


     


     

I tillegg til å være en musikalsk kameleon, skiftet Bowie stadig stil visuelt. Han var tidlig opptatt av kunst og teater, og helt fra starten av var hans egen person en del av det kunstneriske uttrykket. Jeg må innrømme at selv jeg, som vanligvis ikke er opptatt av «innpakningen», noen ganger var nesten like fascinert av personen som av musikken.
 


     


     

Men det er først nå, etter at han er borte, at jeg virkelig innser hvor viktig alt dette andre var. Han fant opp personaer, eksperimenterte med kjønnsstereotypier, brukte sminke og kostymer, var tvetydig mhp. legning, og utfordret stadig folks holdninger og forventninger. I en kynisk bransje kan slikt være lett å avskrive som rene PR-stunt, men det har vist seg å være noe langt viktigere for mange. Les f.eks. minneordene til Suzanne Moore, Sven Henriksen og Jonas Gardell. Det er ingen tvil om at Bowie har hatt stor betydning for de som føler seg annerledes. Han ble et forbilde for alle «aliens» blant oss, og han greide å gjøre det til noe kult å være rar.



     


     

«Sången som en gång faktiskt räddade mitt liv. Där Bowie lovade mig att skammen var på de andras sida!»

Jonas Gardell, om Heroes
  

 

~

 
 

Her er min grovrangering av studioalbumene (men sortert etter utgivelsesår innenfor hver gruppe). Klikk på coverne for å få større bilde, og på nr. for mer info.
Rev. april 2016.

De beste


04  

05  


11
 


12  


13  

20

Andre anbefalte



08  


14   15   22   23  

26

Varierende (gode enkeltlåter)



02  


03  


06  


10  



09
 


25

Hvileskjær



16  


17  

Til tross for at jeg er fan, er det noen huller i min Bowie-kunnskap. Følgende album kjenner jeg litt for dårlig til å kunne vurdere dem ordentlig:



01  


07  


18  


19  


21  


24


Se også: Musikalsk manifest

This entry was posted in Kultur, Musikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *