Ordtyranni

Mange har latt seg provosere av Sylvi Listhaugs retorikk i forbindelse med flyktningesaken. Begrepene «godhetstyranni» og «båret på gullstol» har truet med å overskygge selve politikken.

Vanligvis er slike begrepsdiskusjoner en avsporing. Når jeg likevel er litt opptatt av det i dette tilfellet, er det av to grunner. Den ene er at dette inngår i et mønster fra Frps side, der de gjerne går ut med tvetydige og provoserende utsagn først, for så å presisere når de ser hvilken vei vinden blåser. Jeg mener det hører med i alminnelig politisk debatt å påpeke dette når man ser det.

Den andre grunnen er at i tilfellet flyktningepolitikk bør retorikken sees som en del av politikken. Regjeringen har selv gått ut og sagt at det er viktig hvilke signaler vi gir mhp. pull-effekter.

I twitters ordknappe univers har disse diskusjonene for det meste bestått av misforståelser, men det påstås likevel fra høyresida at det er innlysende hva Listhaug egentlig mener med begrepene, og at vi kritikere bare gjør oss vanskelige. Selv ser jeg imidlertid flere tilforlatelige tolkninger som gjør at jeg blir i tvil om statsrådens egentlig intensjoner.

Godhetstyranniet først. Ifølge de siste presiseringene fra de som forsvarer ordbruken, består tyranniet i at noen anser seg å ha monopol på godhet samtidig som de stempler mennesker med andre oppfatninger som onde. Et slags nyord for sinnelagsetikk kombinert med moralisme, altså. At slikt skjer, er jo helt riktig. Jeg er også enig i at fenomenet er uheldig for debatten. Men at det er dette det siktes til med begrepet er langt mindre selvsagt. For det første er det rimelig å tolke det i lys av det allerede innførte godhetsposør, som antyder at de som tar til orde for å gjøre godt, bare vil vise seg frem. Slik Listhaug først brukte begrepet godhetstyranni, virket det da også som at det var godviljen i seg selv som var problemet. Påstanden hennes om at Den norske kirke er «gjennomsyret av sosialisme» trekker i samme retning. Og før man avskriver en slik tolkning som helt fjern, kan det være verdt å huske at Ayn Rand, Listhaugs erklærte forbilde, avskriver altruisme som sådan som noe umoralsk.

Så var det gullstolen. Listhaug har nylig presisert at dette handler om å kreve egeninnsats i integreringen, altså et helt ukontroversielt poeng. Men det hun vitterlig sa, var at innvandrere ikke skal bæres på gullstol inn i landet. Noe som for det første framstår som oppsiktsvekkende ufølsomt i lys av hvordan flukt ofte foregår, og dessuten står i grell kontrast til hvordan asylinstituttet faktisk fungerer i praksis. Jeg har vanskelig for å se det som vrangvillighet å tolke dette som et bevisst signal til omverdenen om at det nå skal bli vanskeligere å komme til Norge. Et slikt signal kan riktignok være nødvendig, men da bør det formuleres gjennomtenkt, med et reelt og presist meningsinnhold, og fortrinnsvis uten billedbruk som gir assosiasjoner til uredigerte kommentarfelt.

Dertil kommer poenget at dette signalet også går til de som får opphold i landet. Nå innrømmer Listhaug at dette var hensikten, men hun får det altså nå til å handle om «egeninnsats». Jeg synes ikke man bør bli overrasket om mange av flyktningene i stedet får inntrykk av at de egentlig ikke er velkomne her, noe som i så fall vil gjøre integreringen vanskeligere.