Terrorister ønsker å skremme oss. Islamistiske terrorister ønsker spesielt å skremme oss til å gi slipp på åpenhet og frihet, samt å skape splittelse mellom moderate muslimer og vestligkulturelle.
Det er det ingen grunn til å la dem få lov til.
På 70- og 80-tallet var det 5 – 6 ganger flere terrordrepte i Vest-Europa pr. år enn det har vært siden 2000. Den islamistiske terroren har riktignok økt de siste årene, men risikoen for hver enkelt av oss er neglisjerbar sammenlignet med andre farer i dagliglivet.
Kilde: Global Terrorism Database (1970 – 2014), Wikipedia (2015).
NB: Drapene i Nice (2016) er ikke med.
La oss ta i litt skikkelig, og anta at terror i tida framover vil føre til 300 drepte hvert eneste år i Vest-Europa. Dette er mer enn i rekordperioden 1972 – 1988, og over seks ganger mer enn snittet siden 2000.
I fjor ble det drept 125 personer i trafikken bare i Norge. Dette var et historisk lavt tall, men det utgjør altså likevel en 40 ganger høyere risiko pr. innbygger.
Sammenligningen forutsetter imidlertid at terrorfaren fordeler seg jevnt utover hele Vest-Europa. I virkeligheten er risikoen ujevnt fordelt mellom ulike land og byer. Paris, som har vært klart mest utsatt de siste årene, har hatt 161 terrordødsfall i løpet av 3,5 år. Men selv om vi skulle være så pessimistisk å regne dette som et representativt gjennomsnitt for de kommende årene, vil risikoen for terrordød i Paris være lavere enn for trafikkdød i Norge under ett.
Dette betyr ikke at terror er noe vi skal ta lett på. Vi må gjøre det vi kan for å bekjempe den, men det siste vi trenger er panikk, hastetiltak, krigserklæringer og økt overvåkning. Slike tiltak kan fort undergrave demokratiske prinsipper og rettigheter samtidig som det skaper mistillit mellom grupper, slik terroristene ønsker. Det er dessuten svært usikkert om man dermed reduserer risikobildet vesentlig. Økte motsetninger kan like gjerne føre til mer vold. Vi har tid til å tenke langsiktig og komme til bunns i årsakssammenhengene, sånn at vi virkelig kan forebygge.
En strengere flyktningepolitikk er blant tiltakene som trekkes fram, siden færre mennesker inn i landet rent statistisk vil gi færre nye potensielle terrorister her. Men dermed stenger man også ute mennesker som man i utgangspunktet mener fortjener hjelp, og det er heller
ikke åpenbart at dette vil være spesielt effektivt. En betydelig andel av identifiserte islamistiske terrorister i Vest-Europa er enten født her, eller de har kommet hit som barn. Radikaliseringen har skjedd etterpå.
En oversikt på Wikipedia over terroraksjoner i EU nevner 13 islamistiske aksjoner i 2015 og 2016, der 18 av 20 gjerningsmenn er identifisert. 15 av disse var født i et EU-land.
Anyone who attacks coexistence is an ISIS ally in their quest to eliminate the grayzone. Anyone, including right wing populists.
Iyad el-Baghdadi
Når alt kommer til alt er det ikke engang sikkert at radikalisering er nødvendig. Vi vet fra utallige eksempler i USA og enkelte lignende hendelser i Europa at ustabile individer på kant med samfunnet godt kan finne på å ta med seg mange uskyldige mennesker i døden. I forbindelse med de nylige massedrapene i Nice og Orlando har det vært diskutert hvorvidt det virkelig var snakk om islamistiske terroraksjoner eller «bare» forstyrrede enkeltindivider. Tilsvarende diskusjoner sto sentralt i rettsaken mot Anders Behring Breivik, men da med høyreekstremisme som mulig motivasjon. Det trenger ikke være noen motsetning her. Når IS og andre ekstreme grupper gir blankofullmakt til terroraksjoner, vil ubalanserte mennesker kunne få en knagg å henge sinnet sitt på, og kanskje også en beleilig unnskyldning for å drepe mange istedenfor bare seg selv.
Se også:
Hvor farlig er egentlig terrorisme?
Er alle terrorister ekstremister?
Redd nok
Oss og dem
Radikaliseringsprosess
Politisk vaksinering