«Det sitter langt inne å forsvare Nina Karin Monsen», skriver Tomas Moltu (1. kandidat for Partiet De Kristne i Hordaland) i Bergens Tidende i dag. Ikke fordi synspunktene hennes vanskelig lar seg å forsvare, slik man kanskje kunne tro, men fordi «enhver som forsvarer det heterofile ekteskapet blir trakassert, mobbet og fryst ut».
«Behandlingen av verdikonservative i dag er verre enn det homofile har opplevd i Norge», hevder Moltu.
Makan til vås.
Det Nina Karin Monsen gjør, er ikke å «forsvare ekteskapet», men å trakassere og spre myter om homofile. I tillegg farer hun med fusk, og framstiller fordommene sine som «forskning».
Joda, hun blir nok trakassert, hun også, men dette er altså grunnen. Når man selv fremmer synspunkter som innebærer stigmatisering og fordømmelse av andre, blir det en smule patetisk å syte over dårlig behandling. Dessuten må man naturligvis forvente at synspunkter møter sterk kritikk når de ligger langt unna det gjengse. Det er ikke dermed snakk om «utfrysing».
Ekteskapet er i dag først og fremst en juridisk institusjon. Rammene er gitt av loven, i hht. alminnelige demokratiske prosesser. Historisk sett er ekteskapet langt eldre enn kristendommen. Det har eksistert i mange forskjellige former, hvorav noen går helt på tvers av det verdikonservative innbiller seg er eviggyldig.
Ekteskapet som religiøs institusjon er en sak som hører hjemme innenfor de enkelte trossamfunn, og det ville vært fint om denne debatten ble holdt klart atskilt fra den demokratiske/juridiske, samt at all religiøst begrunnet diskriminering begrenses til de regler og ritualer trossamfunnene selv rår over.
Behandlingen av verdikonservative i dag kan selvsagt ikke på noen måte sammenlignes med det homofile har opplevd i Norge. Verdikonservative blir ikke banket opp. De blir ikke arrestert og kastet i fengsel. De må ikke skjule følelsene sine. Og kritikken driver dem neppe til selvmord.
Se også: Å legge lista