Fritt fall

Fascisme kan i en viss forstand betraktes som noe naturlig. Dette er ikke ment formildende; jeg er ikke blant dem som regner «naturlig» som noe positivt. Men det er visse sider ved vår natur som kommer til uttrykk når trygghet og stabilitet trues. Da faller vi tilbake til det primitive: egoisme, svart-hvitt-tenking, inn- og utgrupper, trygghet foran frihet, ønske om sterkt lederskap.

Det er derfor fascismen dukker opp igjen og igjen, om enn i litt forskjellig ham: I krisetider kommer tilbøyelighetene til overflata, og de danner grunnlag for politikk. Vanligvis holdes tendensene i sjakk. De demokratiske rammene pleier å holde. Fascismen er en ytterlighet, men en naturlig ytterlighet. Det er der vi ender hvis alt får falle fritt.

De motsatte egenskapene ligger riktignok også i vår natur – altruisme, omsorg, toleranse – men disse overstyres lett når samfunnsstrukturen svikter. De fleste av oss vil kunne drepe eller stjele mat fra fattige for å overleve. Vi er villige til å la fremmede dø, dersom vi tror det står mellom dem og oss. Sivilisasjonen er skjør.

Det finnes flere definisjonerfascisme, men enkelte karakteristiske trekk går igjen:

  • Nasjonalisme.
  • Korporativisme.
  • Myter om tidligere storhetstider, etterfulgt av forfall.
  • Visjoner om nasjonal gjenfødelse eller fornying.
  • Autoritarianisme.
  • Appell til følelser. Massemønstringer. Vektlegging av symboler og ritualer.
  • Anti-egalitære holdninger. Sosialdarwinisme. Renhetstankegang.
  • Anti-intellektualisme. Populisme.
  • Militarisme. Krigsromantikk. Vitalisme.
  • Samling mot felles fiende. Syndebukker, konspirasjonsteorier.
  • Vektlegging av «lov og orden».

I tillegg kommer trekk som er generelle for ikke-demokratiske samfunn:

  • Legitimering av politisk vold. Manglende respekt for menneskerettigheter.
  • Kontroll over massemedier. Sensur.
  • Korrupsjon og nepotisme.

Totalitære samfunn kan være basert på vidt forskjellige ideer. For eksempel bygger kommunismen på teorier og mål som står i direkte motsetning til fascismen. Islamismen tar på sin side utgangspunkt i religiøs dogmatikk istedenfor nasjonalisme. Likevel vil alle slike samfunn ligne hverandre. Undertrykkelse oppleves likt, uavhengig av hva som er (den angivelige) begrunnelsen for den.

Fascismen skiller seg ut ved at den er vag som ideologi. Den mangler en klar filosofi eller kanonisk tekst, og er i stedet basert på tradisjon og naturlige reflekser. Nasjonal gjenfødelse er imidlertid et kjernepunkt, ofte kombinert med etnosentrisk mytologi. Mange fascistiske partier har vært rasistiske.

Fascismen er først og fremst en reaksjon på endringer. Den er ikke avhengig av noen revolusjon. Undergravingen av demokratiet kan skje gradvis og snikende. «Spesielle omstendigheter» kan rettferdiggjøre unntak fra rettsikkerhet og demokratiske prinsipper, noe som igjen kan bane vei for flere unntak, osv. Det er en selvforsterkende prosess.

Det er dermed ikke nødvendigvis slik at fascisme er noe man enten har eller ikke har. Man kan snakke om grader, og visse holdninger og utviklingstrekk kan sies å berede grunnen for fascisme. Det er videre fullt mulig for en leder å bidra til en slik utvikling uten å bevisst bekjenne seg til noen fascistisk ideologi. Er f.eks. Vladimir Putin fascist? Er Donald Trump?

«The fabric of democracy is always fragile everywhere because it depends on the will of citizens to protect it, and when they become scared, when it becomes dangerous for them til defend it, it can go very quickly.»
Margaret Atwood
«There are many who do not know they are fascists but will find it out when the time comes.»
Ernest Hemingway
«Why, America’s the only free nation on earth. Besides! Country’s too big for a revolution. No, no! Couldn’t happen here!»
Sinclair Lewis
(It Can’t Happen Here)

Før trodde man at det var friheten som var en naturtilstand. Men det er omvendt. Individuell frihet er et kulturelt produkt av nyere dato, og den må vedlikeholdes kontinuerlig.

Se også:
Utglidning
Et kaldt land?
Kulturell mistillit
Er det ikke typisk?
Om sol og troll
Politisk vaksinering
Å misjonere for tvilen
Å male med rødt, hvitt og blått
De to friheter

This entry was posted in Betraktninger, Frustrasjoner, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>