Helligdagsfred

Politiet ber folk klippe plenen en annen dag enn søndag, melder lokalavisen. Det er jeg enig med politiet i.

Folk er forskjellige. Noen trives med spetakkel rundt seg til enhver tid, og mange legger visst knapt merke til slikt. Men en del av oss plages av støy. Selv vil jeg f.eks. gjerne kunne sitte på terrassen med en bok på finværsdager. Sommeren er så kort på våre kanter.

Helst hadde jeg sett at støy var unntaket, istedenfor regelen, som i dag. Dette er åpenbart for mye forlangt, men tenk om vi i det minste kunne hatt én dag i uka – bare én – uten gressklippere som avløser hverandre? Én dag uten motorsager, vinkelslipere eller boremaskiner? En ukedag uten snekring og hamring, uten rop og skrik, og uten hunder som av uforståelige grunner får stå ute og bjeffe i timevis – hadde ikke det vært noe?

Tenk, en hel dag med bare fuglekvitter og vindsus i trærne!

Den opprinnelige begrunnelsen for helligdagsfreden var religiøs. Senere var det roen som var poenget, men den har nok også gått ut på dato, siden loven i dag sjelden håndheves. Egentlig burde det ikke være nødvendig med verken religiøse eller juridiske forbud. Det burde holde med folkeskikk og omtanke for andre.

Personlig blåser jeg i «helligdag» som sådan. Religion er en privatsak, og det angår ikke meg hva folk bruker tiden sin til.

Freden, derimot, bør vi ta vare på, for den er nesten utryddet.

Og hvem vet, kanskje de som liker leven og ståhei også kan ha godt av å kjenne litt på stillheten iblant? Etter seks dager med motordur, saging, banking, roping, bjeffing og skrål, har det kanskje noe for seg – i det minste som en avveksling – å la egne tanker slippe til?

Jeg tror det.

Se også: Gjennom marg og bein

This entry was posted in Betraktninger, Frustrasjoner. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *