Om sol og troll 2

Nazistene marsjerer i norske gater, og det mener mange at de ikke burde få lov til.

«Det er ikke sant at troll sprekker i sola», hevdes det. Hvis man med dette mener at åpenhet ikke får ekstremister til å skifte mening, er det opplagt korrekt (unntatt i noen sjeldne tilfeller). Men det er jo ikke derfor ekstreme ytringer bør tillates.

Det handler først og fremst om at ytringsfriheten bare kan være reell dersom den også omfatter ytringer vi finner forkastelige. Joda, det finnes konkrete unntak i loven, og disse kan anmeldes og straffes. Men det er ikke anledning til å sensurere meninger i forkant, basert på hvilken gruppering folk tilhører.

Ekstremister blir dessuten ikke mindre ekstremistiske av at de forbys å ytre seg, eller fordi vi jager dem fra gatene. Kanskje tvert imot. Vi slipper riktignok ubehaget ved å bli minnet om at de finnes, men vi blir neppe tryggere. Skjulte miljøer er farligere enn miljøer vi har oversikt over. Jeg vil i hvert fall gjerne vite hvem disse menneskene er, og jeg synes det er betryggende om politiet lett kan finne ut hvor de befinner seg og hva de foretar seg.

Jeg tviler også på at det finnes noen mer effektiv vaksine mot autoritære ideologier enn at tullingene får anledning til å dumme seg ut helt på egenhånd. Når en håndfull sinte og kunnskapsløse stakkarer og kriminelle kler seg ut og marsjerer, mens de åpent viser fram vrangforestillingene sine, kan det da umulig utløse andre reaksjoner blant normale mennesker enn avsky, eventuelt medlidenhet?

Javisst er nazister farlige, og farligst når de ikke marsjerer. Men når det gjelder spredning av ideer, er det ikke marsjerende snauskaller vi bør frykte. Det er de tilsynelatende seriøse politikerne og debattantene som vet å pakke inn budskapet sitt. Fascisme og nazisme opptrer som kjent i stadig nye forkledninger, og da er det viktig at vi er i stand til å kjenne igjen ideene når vi ser dem.

Når avisredaksjoner iblant tar inn innlegg med meninger de fleste tar avstand fra, er det få som tar seg bryet med å imøtegå innholdet. Påfallende mange har likevel tid til lange metadebatter om hvorvidt slike synspunkter bør få slippe til i media. Det er dessverre en utbredt oppfatning at publisering fungerer som et slags godkjentstempel. Vi så det samme i forbindelse med nazi-marsjen nylig: når politiet lot dem marsjere, og andre forsvarte denne avgjørelsen, ble dette av enkelte oppfattet som at man gjør nazistene «stuerene», eller til og med forsvarer synspunktene deres.

Jeg tror dette er en farlig tankegang. Offentlig debatt bør ikke primært være en ren og pen stue der det føres dannede samtaler. Det bør være en mekanisme for å presentere ideer og synspunkter, argumentere imot, avsløre feil og løgn, kritisere, og eventuelt: forkaste og ta avstand. Og som vi har sett: autoritært tankegods må bekjempes igjen og igjen. Men imøtegåelse forutsetter at ytringene faktisk kan fremsettes offentlig. Det er umulig å ta avstand fra ideer det er forbudt å gi uttrykk for.

Hvis vi blir vant til at ubehagelige ideer er forhåndssensurert fra det offentlige ordskiftet, svekkes både vårt engasjement og vår evne til å ta stilling. Til slutt er vi kanskje ikke i stand til å motsette oss – eller i det hele tatt gjenkjenne – autoritære tendenser når de først opptrer (jf. USA). Kanskje er vi der allerede?

Se også:
Om sol og troll
Ja til hatgrupper
Fritt fall
Motstrøms på dypt vann
Politisk vaksinering
Løsslipp

This entry was posted in Etikk, Samfunn & politikk, Terrorisme, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>