Snøflak og lånte fjær

Betraktninger etter debatten om Siv Jensens indianerkostyme:

  1. Ting kan være sårende selv om det ikke er vondt ment. Men tankeløshet er noe annet enn hets, og reaksjonene bør være tilsvarende forskjellige.
  2. Folk som har blitt diskriminert er ofte sensitive for ytringer og handlinger som kan oppfattes som hån, også når dette åpenbart ikke er intensjonen.
    De fleste skjønner dette.
  3. Folk som tilhører en gruppe som er utsatt for diskriminering, kan være tilsvarende sensitive, selv om de ikke har opplevd diskrimineringen personlig. Dette skjønner også de fleste.
  4. Dersom reaksjonene skyldes urett som ligger flere generasjoner tilbake, kan en slik sensitivitet være vanskeligere å forstå for mange. I noen tilfeller kan det framstå som hersketeknikk.
  5. Mennesker som lar seg krenke på vegne av en gruppe de selv ikke tilhører, risikerer å oppfattes som nedlatende. Det er ikke gitt at de som tilhører gruppen ønsker denne typen «støtte».
  6. Å tilhøre en minoritet betyr ikke i seg selv at man bør behandles mer varsomt enn andre mennesker.
  7. Et indianerkostyme av typen Pocahontas, Månestråle, etc, kan sees mer som en referanse til en populærkulturell klisje (fra tegneserier, film og lek) enn til urbefolkningens kulturtrekk i seg selv.
  8. Kulturell appropriasjon, slik begrepet brukes i USA, har en langt videre betydning enn bevisst harselas med minoriteters kulturelle særtrekk. Det ser dessuten ut til at grensene stadig utvides, slik at stadig flere ytringer blir møtt med fordømmelse.
  9. Denne utviklingen gjør følsomme temaer vanskeligere å snakke om, og det bidrar til å infantilisere minoriteter og angivelig svake grupper.
  10. Mennesker i maktposisjoner bør generelt trå mer varsomt enn deg og meg. Det er imidlertid irrelevant om man tilhører en gruppe som anses å være privilegert. Det er også irrelevant om noen andre som tilhører samme gruppe har begått urett mot andre. Skyld og ansvar er individuelt, ikke kollektivt.
  11. Å svare på tidligere forskjellsbehandling med ny forskjellsbehandling kan bidra til å opprettholde de strukturene man ønsker å bekjempe.
  12. Så sant det ikke er snakk om vond vilje, finnes det ingen skarpe grenser i slike saker. Vi bør bruke både hodet og hjertet.
This entry was posted in Betraktninger, Frustrasjoner, Samfunn & politikk, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *