Språksignaler

Mange betegnelser på mennesker har forsvunnet ut av alminnelig bruk fordi de oppfattes som nedsettende. Noen av dem var ment nedsettende (nigger, svarting, guling, pakkis), men også begreper som i utgangspunktet var nøytrale er skiftet ut, fordi holdninger har «svertet av» på ordene over tid. F.eks. neger, finn, lapp, åndssvak, sinnssyk, osv. Jeg synes det virker rimelig å fase ut ord etter hvert som de gir helt gale assosiasjoner.

Men nå har altså Store norske leksikon besluttet å bytte ut ordet indianer, angivelig fordi det er upresist. Men da alternativet («amerikansk urbefolkning», som inkluderer eskimoer og inuitter) er enda mer upresist, vet jeg ikke helt om jeg tror på det. At det rent faktisk er feil er neppe heller noe argument. I så fall kan det bli mye å ta fatt på.

Jeg pleier ikke klage på «politisk korrekt» (siden jeg stort sett er det selv), men kan det tenkes at vi av og til er litt kjappe i avtrekkeren? Er det f.eks. ikke en fare for at vi slår ut historie og kontekst med badevannet?

Det er antakelig også naivt å tro at vi gjør rent ved å bare fjerne det som har blitt tilskitnet. Språk kan riktignok påvirke holdninger, men først og fremst er det omvendt. Og så lenge holdningene er der, vil også de nye ordene bli skitne, og så må man gå i gang på nytt. Det ligger en unnvikelse i dette. Istedenfor å angripe selve holdningene, går man rundt dem.

Se også: Språkflukt

This entry was posted in Betraktninger, Språk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *