Å ta ansvar

Jeg liker barn. Likevel avsto jeg fra å få egne dengang det var aktuelt. Jeg er glad i dyr også, men har aldri vurdert å anskaffe et kjæledyr. Jeg har blitt spurt om jeg kunne tenke meg å ha en lederstilling, og svarte nei. Det ville jeg gjort på ethvert tidspunkt senere også.

Det ligger flere ting bak, men fellesnevneren er selvfølgelig ansvar. Jeg har aldri ønsket ansvar for noen andre enn meg seg, og har dermed også alltid tvilt på om jeg er rett person til å ha det. Og er man bare det minste i tvil om slikt, mener jeg at det mest ansvarlige er å avstå.

This entry was posted in Betraktninger, Etikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Å ta ansvar

  1. Tor Arne says:

    Etter å ha lest dette sitter jeg og ser for meg en verden der kun de som var 100% overbevist om at de kom til å bli gode foreldre valgte å få barn, og kun de som var 100% sikre på at akkurat de var rette person til lederjobben valgte å søke. Jeg tror ingen av oss ville likt en verden hvor kun de som ikke tvilte på seg selv satt ved spakene.

    Tvil vil (eller ihvertfall bør) man alltid ha. Tvil er sunt. Jeg vil si at det er de gode som tviler. (Med måte, selvsagt.) Tvil er om ikke annet et soleklart bevis på at personen har gjort seg opp tanker og har problematisert potensielle utfordringer med det de er i ferd med å ta fatt på. De som er helt blottet for tvil tror jeg har problemer med forestillingsevnen og for dårlig forståelse til å forutse skjær i sjøen.

    Hvis tvil automatisk skulle diskvalifisere så ville vi kommet dårlig ut.

    Hva med tanken “Hvorfor skulle jeg være noe mindre skikket enn alle andre som ser ut til å få det til?” Med mindre man har noen helt konkrete svar på det spørsmålet, svar av det kaliberet at de fleste ville tenkt “Wow, ja, du er faktisk uskikket til oppgaven — best du lar være”, så syns jeg at man fortjener å gi seg selv sjansen.

  2. abre says:

    Du har rett. Jeg burde nok heller ha skrevet “er man *sterkt* i tvil om slikt…”. Og det er klart at for stor selvsikkerhet kan være et enda større problem.

    Og så er det forskjellig type ansvar. Politisk ansvar, f.eks, bør bygge på tvil. Det finnes mange typer tvil, også, så dette kan absolutt nyanseres.

    Poenget mitt er at ikke alle bør ha alle typer ansvar, og at mye som blir framstilt som selvsagte ting kanskje ikke burde vært det. Jeg tror vi ville hatt en bedre verden dersom det ble regnet som et OK valg å avstå dersom man selv mener at det er rette.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>