Roald Dahls bøker revideres fordi formuleringer kan virke støtende. Dette har skapt en del debatt, og her er mitt syn på saken:
Ei bok er en sak mellom forfatter og leser: Forfatteren sender ut noe som leseren mottar og fortolker. Denne prosessen bør få skje uforstyrret av andre.
Alle forfattere er et produkt av sin tid og sitt samfunn, og dermed er bøkene deres det også. Med mindre forfatteren selv ønsker det, skal derfor ikke bøker tilpasses smak og verdier i andre epoker eller kulturer. Og hvis forfatteren er død, er det ingen å spørre. Lesere som vil slippe å forholde seg til innhold som kan virke fremmed eller støtende, løser dette ved å velge andre bøker.
Når ei bok oversettes, eller evt. språket moderniseres, blir det viktig å ivareta meningsinnholdet best mulig. Dette gjelder også holdninger som vi eventuelt måtte ta avstand fra.
Hvis enkeltord er utdaterte og kanskje ikke lenger blir forstått, må målet være å treffe best mulig det vi tror forfatteren har ment å uttrykke, utfra sine holdninger og sitt verdensbilde. Hvorvidt dette regnes som passende språkbruk i dag, er irrelevant.
Det er den enkelte leser som skal tolke innholdet, og forsøke å forstå det utfra tid og kontekst. Det er leseren som skal vurdere holdninger, og eventuelt ta avstand fra dem. Ingen bør ha rett til å frata noen denne friheten.
Blir dette annerledes med barnebøker? Ja, i den forstand at leseren ikke kan forventes å ta ansvar for tolkningen selv. Men hensynet til åndsverk og forfatterens ønsker blir jo det samme. Så foreldre får heller velge bort de bøkene de ikke vil at ungene skal lese, eller pynte på ordlyden ved høytlesing, men selve bøkene må få være i fred.
Mange har påpekt at slike tilpasninger av litteraturen ikke er noe nytt, og det er sant. Dette er imidlertid ikke noe argument for at det er akseptabelt. Det viser bare at vi har vært for lite oppmerksomme på problemet.