Om sol og troll

Som flere har påpekt: Det stemmer ikke at troll sprekker i sola. Men så er det heller ikke derfor de bør fram i dagen. Troll vises i sola. Vi ser hvem de er og hva de foretar seg. Og ikke minst: Folk kan se hvor stygge de er.

Jeg er ikke enig med dem som hevder at det er «legitimering» å slippe meninger til i avisspaltene. Et offentlig medium er verken en talerstol eller en godkjenningsinstans. Tvert om: Offentlig debatt er selve mekanismen for imøtegåelse, kritikk og fordømmelse. Det er sånn vi får presentert motargumenter, og det er sånn vi får tatt avstand fra det vi mener er forkastelig. Ytringer som henvises til lukkede eller sekteriske fora gjøres i praksis utilgjengelig for motforestillinger.

Dette betyr på ingen måte at det bør være fritt fram. Moderering og et bevisst redaktøransvar er helt nødvendig for å hindre at debatter forfaller til skittkasting og støy. Dagens praksis i avisene er selvmotsigende. Man er nøye på hva slags kronikker man slipper til, samtidig som man lar folk få herje mer eller mindre fritt i kommentarfeltene. Artikkelforfatterne selv deltar så godt som aldri i debattene, og andre seriøse debattanter skremmes vekk av det klimaet som hersker der. Så det bør modereres, men med hensyn på folkeskikk, debattkultur og form, ikke selve meningsinnholdet.

Folk skifter nødig mening. Istedenfor å veie informasjon saklig og nøkternt, filtrerer og tolker vi slik at det passer med det vi mener fra før. Dette gjelder ikke bare mennesker med ytterliggående standpunkter, men de fleste av oss. Likevel: Folk kan endre mening. Vi påvirker hverandre, tross alt.

Hatefulle ord som slipper til offentlig kan påvirke andre, men det samme gjelder jo alle andre argumenter. Hvorfor har mange så liten tro på sine egne standpunkter?

Jeg tror at dokumenterte påstander jevnt over virker mer overbevisende enn udokumenterte. Jeg tror at konsistente resonnementer er mer overbevisende enn inkonsistente. Jeg tror gjennomtenkte og saklige argumenter overbeviser flere enn frustrerte utbrudd gjør. Jeg tror man vinner flere ved å ta utgangspunkt i det de faktisk sier istedenfor å bedrive stempling og personkarakteristikker. Og jeg tror at det å kunne se en sak fra flere sider, og å lytte til motparten, har mer påvirkningskraft enn det å framstå som ensidig og steil. Ikke alltid og overfor alle, men stort sett, overfor de fleste.

Kort sagt: Selv om de hatefulle er i stand til å vinne andre for sin sak, tror jeg at en åpen debatt vil forebygge mer ekstremisme enn den skaper.

Men jeg snakker altså ikke om å få trollene til å sprekke. Selv om det også skjer av og til, er det ikke først og fremst slike vi kan håpe å overbevise. Det er de andre: De som (ennå) ikke er hatefulle eller ekstreme, men som kanskje er skeptiske til det som er fremmed. De som føler seg utrygge eller mener at de ikke blir tatt på alvor. De som får høre at de er «grumsete» og «islamofobe», og derfor ikke deltar i debatten selv.

For det er naturligvis de anstendige og moderate som skremmes bort når de blir kalt stygge ting. Virkelige rasister og konspirasjonsteoretikere dyrker gjerne offerrollen, og lar seg neppe stoppe av slike betegnelser.

Jeg er redd for at man ved å identifisere legitim bekymring med ekstreme synspunkter, øker sannsynligheten for at noen faktisk kommer i dårlig selskap. Man stigmatiserer det legitime samtidig som man indirekte legitimerer det man ønsker å fordømme. De som mest trenger å bli tatt på alvor kobles til miljøer som mer enn gjerne tar imot dem, og da uten innblanding fra oss andre.

Det er neppe særlig lurt.

Se også: Politisk vaksinering
Oppdatering: Jeg anbefaler Bjørn Stærks «10 bud for god debatt»

This entry was posted in Samfunn & politikk, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *