Enda mere åpen,
mer demokrati!
Det skulle bli vårt våpen,
men hva vil dette si?

Verdier blir så skjøre
når de er mest til pynt:
en sminke vi kan smøre
på makta, ganske tynt

           ~

Som når en gruppe krenkes
av bilder eller ord –
skal idealet jenkes
når motstanden blir stor?

Noen tror at ansvar
for det man våger si
betyr at man kan lastes
for andres raseri

Men frihet til å mene
og ytre hva man tror,
det krever kun det ene:
å stå for egne ord

           ~

Et fast premiss om uskyld
til motsatt er slått fast
har alltid ligget stødig
som rettstatens ballast

Premisset måtte falle
da EU hadde talt:
Vi overvåker alle
i fall noen gjør no' galt!

Slik kan man finne grunner,
når grenser er på gli,
til razzia med hunder
mot barn, med politi

           ~

Selv likheten for loven
er umoderne nå:
mon «helsevern» kan sikre
et liv bak lås og slå?

Små barn, såvel som eldre
har retter gitt presist,
men har de feil foreldre
kan de bli landsforvist!

Og tiggere og horer
skal vekk, for slikt er stygt!
Vårt land, med fjell og fjorder,
skal kjennes rent og trygt!

Se også:
En 17.mai-tale (2008)
17. mai-progam
Et forbeholdent hurra
Eit nidkvad
Judasøye
Politisk vaksinering
Stille avvikling av rettsprinsipper

Noen mennesker avviser enhver framskrivning av klimadata, til tross for at dette er en trend som følger lovmessige sammenhenger, og selv om forutsetningene har vist seg nesten umulige å endre.

Interessant nok er dette ofte de samme menneskene.

Nå har det stått stille her en stund. Av og til har det jo dukket opp temaer som jeg har ment noe om, men da har det kokt bort i ingenting. I beste fall har jeg rablet ned noen setninger på twitter.

Det begynte å dabbe av da bloggmiljøet forvitret, noe jeg tror twitter har en stor del av skylda for. Jeg går ut fra at jeg ikke er den eneste som synes det er lettere å lire av seg noe spontant i telegramstil enn å skrive en sammenhengende tekst med gjennomtenkte argumenter.

Så ble det travelt med andre ting, og enda mindre skriving.

Og så kom terroren. Jeg fikk satt ord på noen av de tankene som dukket opp rett etterpå, men så ble jeg nummen. Og de fleste andre saker ble helt uviktige.

Da jeg måtte flytte bloggen til ny adresse (fordi Blogsome skulle legge ned), tenkte jeg å få på plass alle gamle tekster og menyer før jeg skrev noe nytt, men det har jo også bare blitt utsatt.

Dette er ment som et spark bak til meg selv, slik at jeg kommer i gang igjen. For jeg tror altså at blogg er det viktigste sosiale mediet. Twitter er sikkert nyttig til mangt, men det er ikke mulig å debattere der, og det som formidles (utenom morsomheter) er egentlig bare referanser til informasjon andre steder. Jeg tror det er viktig at vanlige mennesker prøver å sette ord på noe selv.

Så jeg skal prøve å holde bloggen i gang igjen, og så får jeg om nødvendig legge lista lavere for hva som er verdt å spandere noen ord på.

Se også:
Snik-pludrifisering
Akkurat passe medium

Det virker imidlertid som de sliter med bemanningsproblemer, for nå ber de om hjelp fra deg og meg. Greit, de kan jo f.eks. starte her. Men de trenger ikke bare hjelp til å finne fram: Vi skal sende inn bekymringsmelding dersom vi kjenner noen som «er radikalisert eller er i ferd med å bli det». Se Justisdepartementets nettsted Radikalisering.no.

Radikalisering defineres her som «prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål.» Men hvordan vet man sånt hvis det ikke foreligger voldsbruk eller direkte trusler? Skal dette virkelig være opp til hvem som helst å vurdere?

Og hva har egentlig politiet med dette å gjøre? Hvis jeg er bekymret for holdningene til noen jeg kjenner, burde jeg ikke da snakke med personen selv, eller evt. vedkommendes nærmeste? For det er vel fremdeles ikke kriminelt å ha avvikende meninger? Selvfølgelig skal vi si fra til myndighetene når vi har mistanke om kriminelle handlinger, og hvis noen framsetter trusler. Men å angi folk for det de mener og ytrer? For å si det sånn: Det er gjort før, i land det er svært lite naturlig å sammenligne seg med. Ihvertfall har det vært lite naturlig hittil.

Dette er å spille på folks mistenksomhet og frykt. Dessuten finnes det mange ulike oppfatninger om hva som er ekstreme eller farlige holdninger. Hvis jeg selv skulle trekke fram noe, ville jeg begynt med myndighetene selv. For dette føyer seg inn i ei rekke forslag som går på tvers av rettsikkerhet og personvern. DLD er allerede innført, og utglidningen er godt igang.

Javisst er det alvorlig når noen aksepter voldsbruk for å nå sine mål, men det er det sannelig også når myndighetene aksepterer uthuling av rettsstatlige prinsipper for å kanskje få tak i mennesker som kan tenkes å gjøre noe galt.

Men det er i den retningen det går. Istedenfor mer debatt, mer åpenhet og mer demokrati, har vi fått stadig nye forslag om overvåkning og kontroll. Og nå også angiveri.

Se også:
Politisk vaksinering
Judasøye
Hvor farlig er egentlig terrorisme?
En teknisk justering
Stille avvikling av rettsprinsipper

Si gjerne fra hvis noe ikke fungerer som det skal!

Oppdatering: Bloggen har nå flyttet.

Jeg har skrevet før om å legge ansvaret på ofrene, og hvordan dette henger sammen med et forvrengt syn på menn, om at de ikke kan styre seg. Men det å ville lære opp menn til ikke å voldta er en like naiv forenkling.

Ikke dermed sagt at man ikke bør gi råd til menn i andre sammenhenger. Mye seksuell trakassering dreier seg om dårlig oppførsel, manglende respekt for kvinner, og antakelig ofte også en manglende forståelse for hvordan kvinner opplever dette. Slike holdninger kan vi sikkert alle bidra til å påvirke. Men da snakker vi om hverdagstrakassering av typen ufine bemerkninger, tilrop, klåing i fylla, osv. Dette er alvorlig nok, men det er noe helt annet enn voldtekt.

Det finnes selvsagt gråsoner, f.eks. tilfeller der gutten burde ha forstått at jenta ikke ville, eller når det har vært uklare signaler og uklar hukommelse hos begge parter, og jenta angrer seg i ettertid. Via slike eksempler kan man knytte sammen ulike overgrep til en kontinuerlig skala, fra ufin oppførsel på den ene siden til grov vold på den andre, sånn at alt kan betraktes som sider ved samme fenomen. Hvis man vil.

Hvorfor vil noen det?

I en slik generalisering ligger det gjerne en antydning om at selv de groveste overgrepene i bunn og grunn er utslag av generelle trekk hos menn. Eventuelt: generelle trekk hos menn fra noen kulturer. Dette virker ikke bare sterkt stigmatiserende, det bidrar også til å skape motsetninger mellom kjønnene og mellom kulturer, noe som neppe hjelper på problemene.

Og vi gjør jo ikke slike generaliseringer ellers. De færreste vil vel f.eks. betrakte fyllekrangel som en del av det samme problemkomplekset som overlagt drap.

Vi bør selvsagt lære gutter å forstå at jenter ikke nødvendigvis mener ja bare fordi ikke sier nei, og at man ikke skal manipulere andre for å få viljen sin. Og det er klart at vi voksne menn skal si klart ifra når en bekjent oppfører seg som en gris. Holdninger som er forholdsvis utbredte er det fornuftig å forsøke å påvirke gjennom alminnelige relasjoner.

Men voldtekt er i de fleste tilfeller noe helt annet. Det er neppe en tilstrekkelig forklaring at gjerningsmannen har et gammeldags kvinnesyn, heller ikke om vedkommende kommer fra en kultur der slike holdninger er vanlige. Det ligger noe mer bak. Enten det er oppvekstproblemer, krigstraumer, religiøs fanatisme, rusmisbruk, psykisk sykdom, psykopatiske personlighetstrekk eller noe annet: virkemidlene må velges etter årsakene. En alvorsprat i omgangskretsen er neppe relevant. Eller rettere sagt: I de omgangskretsene det er relevant, vil antakelig en slik prat uansett være utenkelig.

Se også:
Menns holdninger, og holdninger til menn
Nordisk oppførsel
Vold, kjønn, grupper og statistikk

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på Herren din,
gudstroens verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
velsign deres drift mot synd,
fyll dem med ånd!

Krig er på død og liv,
kun Gud kan skape.
Kast dine krefter inn:
det onde skal tape!

Elsk og berik med tro
alt stort som var!
Sky alt det ukjente,
kun Gud har svar!

Ubygde kirker,
de gudløses smerter.
Frels dem, med hellig tro
og lydige hjerter!

Usselt er mennesket,
himmelen er rik!
Fri oss fra nød og sult,
vantro og svik.

Knus det! I Herrens navn
skal hovmodet falle!
Vrede og død og dom
kommer til alle!

Da synker blikkene
maktesløst ned!
Bøyer vi oss for tukt,
da får vi fred.

Den som i høyre hånd
bærer en bibel,
dyr og umistelig,
blir klok og sensibel.

Dette er løftet vårt
fra folket til Gud:
Vi vil bli tro mot
Herrens ti bud.

Vi vil ta vare på
den hellige harmen,
slik som vi tar et barn
voldsomt i armen!

Originalen.

Se også:
Når fanden leser bibelen
Revolusjonens røst: epilog

Christensen lager seg en kategori – «sinte menn» – som er så vid og vag at de fleste hun ikke liker kan få plass der. Selv menn som ikke er sinte i det hele tatt. Eller som ihvertfall ikke var det før nå.

Dette ligner på det C-momentet enkelte høyreorienterte pleier å foreta når de forbinder sosialdemokrati med Stalin. Men Christensens kategorisering er enda verre: Den er ikke bare generaliserende og overdrevet, den er en kategorifeil. For Harald Eia og Hjernevask bedrev ikke politikk. Tvert om. Det var jo blant annet dette de kritiserte ved forskningen i enkelte fagmiljøer: at ideologi er med på å legge føringer, og at dette fører til vitenskapelig uredelighet.

Det er mye programserien Hjernevask kan kritiseres for. Den ble etter min mening i overkant tabloid til forskningsjournalistikk å være. Man var selektiv og manipulerende i måten forskerne ble framstilt på. Relevante motforestillinger kom dårlig frem. Den konfronterende stilen fungerte mest som (smakløs) underholdning, og bidro i liten grad til forståelse. Dette er synd, for det de tok opp var svært viktig.

Eia kommenterte selv Christensens uttalelser i bloggen hennes (diskusjonen er slettet pga. hets-kommentarer), og Christensen svarte blant annet at både Eia og Behring Breivik «har spørsmål om kjønn», og at de begge «har vondt og vil gjøre om på ting».

Bortsett fra påstanden om at Eia har vondt (det aner jeg ikke), er ikke dette direkte feil. Det er bare meningsløst. Eias spørsmål gjaldt forskningsmetoder (bl.a. i fbm. forskning på kjønn), og han ønsker formodentlig å gjøre om på disse slik at de blir i tråd med de vitenskapelige idealer som vanligvis er en selvfølge. Jeg aner ikke hva Eias politiske ståsted er, og det gjør naturligvis ikke Christensen heller. ABB er på sin side mye rart, og jeg tviler på om vi noen gang kommer helt til bunns i det. Av det som kan beskrives i ideologiske termer er han blant annet antifeminist, men han ønsker vel å gjøre om på det meste. Han vil f.eks. ha borgerkrig, utrenskninger, massakrer og religiøst diktatur.

Med en oppfinnsom metafor hevder Christensen at både Eia og ABB er «menn med armen i været i det samme klasselokalet». I såfall må det nok dreie seg om såkalt åpent klasserom, hvor vi alle rekker opp hånda av og til.

Men jeg skjønner jo at det er lettvint å betrakte alle man er uenig med som en del av et sammenhengende hele. Da slipper man å forstå, og langt på vei også å argumentere. Vi ser dette f.eks. hos konspirasjonsteoretikere som Anders Behring Breivik. Og nå altså hos Susanne Christensen.

Se også:
Konspirasjonsteori som politisk brekkstang
Språkreform
Den universelle Stalin-testen
Myten om den blanke tavle
Frykt og uvitenhet bør heller ikke konserveres
Utjevning eller likestilling
Kjønn som akademisk konstruksjon
Sannhet, selvrefleksjon og synsing

Jeg er ikke enig med dem som hevder at det er «legitimering» å slippe meninger til i avisspaltene. Et offentlig medium er verken en talerstol eller en godkjenningsinstans. Tvert om: Offentlig debatt er selve mekanismen for imøtegåelse, kritikk og fordømmelse. Det er sånn vi får presentert motargumenter, og det er sånn vi får tatt avstand fra det vi mener er forkastelig. Ytringer som henvises til lukkede eller sekteriske fora gjøres i praksis utilgjengelig for motforestillinger.

Dette betyr på ingen måte at det bør være fritt fram. Moderering og et bevisst redaktøransvar er helt nødvendig for å hindre at debatter forfaller til skittkasting og støy. Dagens praksis i avisene er selvmotsigende. Man er nøye på hva slags kronikker man slipper til, samtidig som man lar folk få herje mer eller mindre fritt i kommentarfeltene. Artikkelforfatterne selv deltar så godt som aldri i debattene, og andre seriøse debattanter skremmes vekk av det klimaet som hersker der. Så det bør modereres, men med hensyn på folkeskikk, debattkultur og form, ikke selve meningsinnholdet.

Folk skifter nødig mening. Istedenfor å veie informasjon saklig og nøkternt, og trekke rasjonelle konklusjoner, filtrerer og tolker vi snarere informasjonen til å passe med det vi mener fra før. Dette gjelder ikke bare mennesker med ytterliggående standpunkter, men de fleste av oss. Likevel: Folk er i stand til å endre mening. Vi påvirker tross alt hverandre.

Og det er klart at hatefulle ord som slipper til offentlig kan påvirke andres holdninger og handlinger. Men det samme gjelder jo alle andre argumenter. Hvorfor har mange så liten tro på sine egne standpunkter?

Jeg tror at dokumenterte påstander jevnt over virker mer overbevisende enn udokumenterte. Jeg tror at konsistente resonnementer er mer overbevisende enn inkonsistente. Jeg tror gjennomtenkte og saklige argumenter overbeviser flere enn frustrerte utbrudd gjør. Jeg tror man vinner flere ved å ta utgangspunkt i det de faktisk sier istedenfor å bedrive stempling og personkarakteristikker. Og jeg tror at det å kunne se en sak fra flere sider, og å lytte til motparten, har mer påvirkningskraft enn det å framstå som ensidig og steil. Ikke alltid og overfor alle, men stort sett, overfor de fleste.

Kort sagt: Selv om de hatefulle er i stand til å vinne andre for sin sak, tror jeg at en åpen debatt vil forebygge mer ekstremisme enn den skaper.

Men jeg snakker altså ikke om å få trollene til å sprekke. Selv om det også skjer av og til, er det ikke først og fremst de vi kan håpe å overbevise. Det er de andre: De som (ennå) ikke er hatefulle eller ekstreme, men som kanskje er skeptiske til det som er fremmed. De som føler seg utrygge eller mener at de ikke blir tatt på alvor. De som får høre at de er «grumsete» og «islamofobe», og derfor ikke deltar i debatten selv.

For det er naturligvis de anstendige og moderate som skremmes bort når de blir kalt stygge ting. Virkelige rasister og konspirasjonsteoretikere dyrker gjerne offerrollen, og lar seg neppe stoppe av slike betegnelser.

Jeg er redd for at man ved å knytte en forbindelse mellom legitime og ekstreme synspunkter, øker sannsynligheten for at noen faktisk kommer i dårlig selskap. Man stigmatiserer det legitime samtidig som man indirekte legitimerer det man ønsker å fordømme. De som mest trenger å bli tatt på alvor assosieres med miljøer som mer enn gjerne tar imot dem, og da uten innblanding fra oss andre.

Det er neppe særlig lurt.

Se også: Politisk vaksinering
Oppdatering: Jeg anbefaler Bjørn Stærks «10 bud for god debatt»