Uønsket tekstuell oppmerksomhet

god kristen
dorskt geni
kong distré
songdikter
sterk, og din!

treng di kos
treng disko!

sniker godt
snik-dorget
en risk? godt!

griskt onde
gir ned, tosk!



nei, Ulf sliter
er stille … ufin
nifs! tuller ei

U.L, filisteren
ler nu i fistel
ule er fin stil
er full, ei sint

urin-fest? ille!
liten rus-feil
fille i trusen
filleriste, nu!
Ulf er sliten i …



ta inn ironisk sitering:
kanin i seng – trist ironi

O, Anti-Krist! inni grisen
tar risiko i sin tenning
stinn inni, erotisk gira
nok griseri i sinn i natt
roting seint, inn i krisa

K. innsatt? gir ei ro i sinn
Kristian griset no’ inn i …
noiaen gir stri innsikt:
sikringen i trist onani

Om anagrammer    




							
Etikk - Språk - Tant & fjas | 0 kommentarer

Å hykle respekt

Når man diskuterer ideologi, livssyn eller religion, er det en ting som er viktig å huske: Et synspunkt fortjener ikke respekt bare fordi det er snakk om en ektefølt overbevisning eller fordi det er en del av noens kultur. Det er dessuten meningsløst å si at man bør respektere ditt eller datt, for slikt kan man ikke velge. Du kjenner hva du ikke respekterer, og det eneste du velger, er om du vil gi uttrykk for din mangel på respekt, eller holde det skjult.

Verdisyn er forskjellige. Ofte er ikke forskjellene større enn at vi lett kan heve oss over dem, men noen ganger kommer de i direkte konflikt med hverandre. Det som er hellig, riktig og meningsfullt for noen, kan være meningsløst, opprørende og forkastelig for andre. Hvis du lar være å ta avstand fra ting du egentlig mener er galt, bare fordi dette er riktig og viktig for noen andre, signaliserer du at du ikke har noen verdier selv.

Se også: Å misjonere for tvilen

Betraktninger - Etikk - Samfunn & politikk - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Språksignaler

Mange betegnelser på mennesker har forsvunnet ut av alminnelig bruk fordi de oppfattes som nedsettende. Noen av dem var ment nedsettende (nigger, svarting, guling, pakkis), men også begreper som i utgangspunktet var nøytrale er skiftet ut, fordi holdninger har «svertet av» på ordene over tid. F.eks. neger, finn, lapp, åndssvak, sinnssyk, osv. Jeg synes det virker rimelig å fase ut ord etter hvert som de gir helt gale assosiasjoner.

Men nå har altså Store norske leksikon besluttet å bytte ut ordet indianer, angivelig fordi det er upresist. Men da alternativet («amerikansk urbefolkning», som inkluderer eskimoer og inuitter) er enda mer upresist, vet jeg ikke helt om jeg tror på det. At det rent faktisk er feil er neppe heller noe argument. I så fall kan det bli mye å ta fatt på.

Jeg pleier ikke klage på «politisk korrekt» (siden jeg stort sett er det selv), men kan det tenkes at vi av og til er litt kjappe i avtrekkeren? Er det f.eks. ikke en fare for at vi slår ut historie og kontekst med badevannet?

Det er antakelig også naivt å tro at vi gjør rent ved å bare fjerne det som har blitt tilskitnet. Språk kan riktignok påvirke holdninger, men først og fremst er det omvendt. Og så lenge holdningene er der, vil også de nye ordene bli skitne, og så må man gå i gang på nytt. Det ligger en unnvikelse i dette. Istedenfor å angripe selve holdningene, går man rundt dem.

Se også: Språkflukt

Betraktninger - Språk | 0 kommentarer

Snøflak og lånte fjær

Betraktninger etter debatten om Siv Jensens indianerkostyme:

  1. Ting kan være sårende selv om det ikke er vondt ment. Men tankeløshet er noe annet enn hets, og reaksjonene bør være tilsvarende forskjellige.
  2. Folk som har blitt diskriminert er ofte sensitive for ytringer og handlinger som kan oppfattes som hån, også når dette åpenbart ikke er intensjonen. De fleste skjønner dette.
  3. Folk som tilhører en gruppe som er utsatt for diskriminering, kan være tilsvarende sensitive, selv om de ikke har opplevd diskrimineringen personlig. Dette skjønner også de fleste.
  4. Dersom reaksjonene skyldes urett som ligger flere generasjoner tilbake, kan en slik sensitivitet være vanskeligere å forstå for mange. I noen tilfeller kan det framstå som hersketeknikk.
  5. Mennesker som lar seg krenke på vegne av en gruppe de selv ikke tilhører, risikerer å oppfattes som nedlatende. Det er ikke gitt at de som tilhører gruppen ønsker denne typen «støtte».
  6. Å tilhøre en minoritet betyr ikke i seg selv at man bør behandles mer varsomt enn andre mennesker.
  7. Et indianerkostyme av typen Pocahontas, Månestråle, etc, kan sees mer som en referanse til en populærkulturell klisje (fra tegneserier, film og lek) enn til urbefolkningens kulturtrekk i seg selv.
  8. Kulturell appropriasjon, slik begrepet brukes i USA, har en langt videre betydning enn bevisst harselas med minoriteters kulturelle særtrekk. Det ser dessuten ut til at grensene stadig utvides, slik at stadig flere ytringer blir møtt med fordømmelse.
  9. Denne utviklingen gjør følsomme temaer vanskeligere å snakke om, og det bidrar til å infantilisere minoriteter og angivelig svake grupper.
  10. Mennesker i maktposisjoner bør generelt trå mer varsomt enn deg og meg. Det er imidlertid irrelevant om man tilhører en gruppe som anses å være privilegert. Det er også irrelevant om noen andre som tilhører samme gruppe har begått urett mot andre. Skyld og ansvar er individuelt, ikke kollektivt.
  11. Å svare på tidligere forskjellsbehandling med ny forskjellsbehandling kan bidra til å opprettholde de strukturene man ønsker å bekjempe.
  12. Så sant det ikke er snakk om vond vilje, finnes det ingen skarpe grenser i slike saker. Vi bør bruke både hodet og hjertet.
Betraktninger - Frustrasjoner - Samfunn & politikk - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Hva er rimelige argumenter mot innvandring?

1) Økonomi: JA

Asylsøkere og flyktninger har i snitt lavere arbeidsdeltakelse enn resten av befolkningen. Dette øker de offentlige utgiftene. Samtidig legger arbeidsinnvandring press på lønningene, og det har også skapt et større svart marked.

2) Økt kriminalitet i bestemte områder: Delvis

Enkelte innvandrergrupper er overrepresenterte på kriminalstatistikken, og kriminaliteten har økt i enkelte områder med mange innvandrere. En stor del av økningen kan imidlertid knyttes til utlendinger, altså mennesker som ikke bor i Norge.

3) Økt kriminalitet generelt: NEI

Både voldskriminalitet og kriminalitet generelt går ned i Norge. De gruppene som er overrepresenterte i statistikken utgjør altså en for liten andel av befolkningen til at det slår ut på de totale tallene. Man kan selvsagt hevde at kriminaliteten ville gått enda mer ned uten innvandring, men det gir uansett ingen mening å hevde at folk generelt har grunn til å føle seg mer utrygge enn før.

4) Parallellsamfunn: JA

Tilliten i samfunnet, som er høy i Norden, avhenger av likebehandling og gjensidighet, samt at de fleste føler seg tilhørende det samme fellesskapet. Man kan godt samtidig høre til andre, mindre fellesskap, men dersom disse blir viktigst og har interne normer i konflikt med samfunnets felles normer, kan tilliten mellom samfunnet og gruppene svekkes. Denne faren er naturligvis særlig stor ved innvandring fra samfunn der folk ikke er vant til å kunne stole på myndighetene.

Det blir dermed svært viktig at integreringen fungerer godt, og at tiltakene står i forhold til omfang/tempo i innvandringen. Viktigst er antakelig norskopplæring, generelt undervisningstilbud og sysselsetting.

5) Terrorfare: NEI

Terror utgjør en mikroskopisk risiko i de fleste europeiske land, deriblant Norge, og det er totalt mindre terror i Europa i dag enn for 30 – 40 år siden. Selv i de delene av Europa der risikoen er størst, er den langt mindre enn dagligdagse farer som folk ellers aldri bekymrer seg over.

Det er dessuten ingen sterk kobling mellom terrorisme og dagens innvandring. De fleste muslimske terrorister i Vest-Europa har blitt radikalisert etter at de kom hit, og mange av dem er født her. Informasjon og påvirkning flyter fritt over landegrensene, uavhengig av innvandringspolitikk.

Det er imidlertid rimelig å anta at en mislykket integrering øker risikoen for radikalisering.

6) Demokratiet er truet: NEI

De fleste land med muslimsk flertall er riktignok teokratiske diktaturer, men dette er ikke et realistisk scenario i noe europeisk land. Innvandringen av muslimer med slike holdninger må være ekstremt høy over tid for å holde tritt med sekulariseringen. De fleste muslimer i Vesten blir nemlig tilhengere av demokrati og menneskerettigheter, eller de er det fra før.

7) Våre verdier er truet: NEI

I et fritt samfunn er det ingen som mister sine verdier. Det er heller ikke slik at verdifellesskap trues av at det finnes andre verdifellesskap i samme land. Det kan føre til konflikter (se pkt. 4), men det er en annen sak.

8) Islamifisering: NEI

Noen er bekymret for at religiøse grupper innrømmes særordninger. Men dette er noe vi først og fremst ser overfor kristendommen, ved at av Den Norske Kirke fremdeles er sammenfiltret med staten. I den grad slikt forekommer overfor andre grupper, er det uansett ikke et resultat av innvandringen eller religionen i seg selv, men eksempler på misforstått, ettergivende politikk. Det som først og fremst kan motivere en slik politikk, er nettopp ideen om å kompensere for særbehandlingen av kristendommen.

9) Barbariske skikker: NEI

At skikker som kjønnslemlesting, tvangsekteskap og æresdrap forekommer blant innvandrere i Vesten, er ikke et argument mot innvandring. Tvert imot: Det er nemlig mindre av slikt blant innvandrerne enn i de landene disse kommer fra. Innvandringen til Vesten bidrar altså til å redusere problemene.

Se også:
Når media sprer frykt
Et kaldt land?
Utglidning
Terror by proxy?
Er det ikke typisk?
Kulturell mistillit
Snik-metafisering

Religion - Samfunn & politikk - Sekularitet - Terrorisme | 0 kommentarer

Den norske identiteten

Da kan vi endelig oppsummere:

  • Dugnad
  • Forakt for finkultur
  • Gå i kirka uten å mene noe med det
  • Hygge
  • Hytte
  • Ikke snakke med fremmede
  • Ikke stikke seg fram
  • Ikke være til bry
  • Matauk og sjølberging
  • Misunnelse (men holde kjeft om det)
  • Prat om været (erstatter høflighetsfraser)
  • Ryggsekk, anorakk og nikkers
  • Skepsis overfor akademikere
  • Skepsis overfor autoriteter
  • Trang til utendørs ubehag vinterstid
  • Uformell omgangstone (også ved formelle anledninger)
  • Være opptatt av hva som er typisk norsk
  • Å forveksle verdier med vafler

Se også:
Den norske kulturarven
Min kultur

Betraktninger - Frustrasjoner - Tant & fjas | 0 kommentarer

Om sol og troll 2

Nazistene marsjerer i norske gater, og det mener mange at de ikke burde få lov til.

«Det er ikke sant at troll sprekker i sola», hevdes det. Hvis man med dette mener at åpenhet ikke får ekstremister til å skifte mening, er det opplagt korrekt (unntatt i noen sjeldne tilfeller). Men det er jo ikke derfor ekstreme ytringer bør tillates.

Det handler først og fremst om at ytringsfriheten bare kan være reell dersom den også omfatter ytringer vi finner forkastelige. Joda, det finnes konkrete unntak i loven, og disse kan anmeldes og straffes. Men det er ikke anledning til å sensurere meninger i forkant, basert på hvilken gruppering folk tilhører.

Ekstremister blir dessuten ikke mindre ekstremistiske av at de forbys å ytre seg, eller fordi vi jager dem fra gatene. Kanskje tvert imot. Vi slipper riktignok ubehaget ved å bli minnet om at de finnes, men vi blir neppe tryggere. Skjulte miljøer er farligere enn miljøer vi har oversikt over. Jeg vil i hvert fall gjerne vite hvem disse menneskene er, og jeg synes det er betryggende om politiet lett kan finne ut hvor de befinner seg og hva de foretar seg.

Jeg tviler også på at det finnes noen mer effektiv vaksine mot autoritære ideologier enn at tullingene får anledning til å dumme seg ut helt på egenhånd. Når en håndfull sinte og kunnskapsløse stakkarer og kriminelle kler seg ut og marsjerer, mens de åpent viser fram vrangforestillingene sine, kan det da umulig utløse andre reaksjoner blant normale mennesker enn avsky, eventuelt medlidenhet?

Javisst er nazister farlige, og farligst når de ikke marsjerer. Men når det gjelder spredning av ideer, er det ikke marsjerende snauskaller vi bør frykte. Det er de tilsynelatende seriøse politikerne og debattantene som vet å pakke inn budskapet sitt. Fascisme og nazisme opptrer som kjent i stadig nye forkledninger, og da er det viktig at vi er i stand til å kjenne igjen ideene når vi ser dem.

Når avisredaksjoner iblant tar inn innlegg med meninger de fleste tar avstand fra, er det få som tar seg bryet med å imøtegå innholdet. Påfallende mange har likevel tid til lange metadebatter om hvorvidt slike synspunkter bør få slippe til i media. Det er dessverre en utbredt oppfatning at publisering fungerer som et slags godkjentstempel. Vi så det samme i forbindelse med nazi-marsjen nylig: når politiet lot dem marsjere, og andre forsvarte denne avgjørelsen, ble dette av enkelte oppfattet som at man gjør nazistene «stuerene», eller til og med forsvarer synspunktene deres.

Jeg tror dette er en farlig tankegang. Offentlig debatt bør ikke primært være en ren og pen stue der det føres dannede samtaler. Det bør være en mekanisme for å presentere ideer og synspunkter, argumentere imot, avsløre feil og løgn, kritisere, og eventuelt: forkaste og ta avstand. Og som vi har sett: autoritært tankegods må bekjempes igjen og igjen. Men imøtegåelse forutsetter at ytringene faktisk kan fremsettes offentlig. Det er umulig å ta avstand fra ideer det er forbudt å gi uttrykk for.

Hvis vi blir vant til at ubehagelige ideer er forhåndssensurert fra det offentlige ordskiftet, svekkes både vårt engasjement og vår evne til å ta stilling. Til slutt er vi kanskje ikke i stand til å motsette oss – eller i det hele tatt gjenkjenne – autoritære tendenser når de først opptrer (jf. USA). Kanskje er vi der allerede?

Se også:
Om sol og troll
Ja til hatgrupper
Fritt fall
Motstrøms på dypt vann
Politisk vaksinering
Løsslipp

Etikk - Samfunn & politikk - Terrorisme - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Nøytral journalistikk

Balansen i media har blitt mye bedre de siste årene.

Når f.eks. fageksperter blir invitert til TV-debatt, er man nå nøye med å også få med kunnskapsløse personer i panelet. Det gammeldagse skillet mellom viten og meninger er dermed så godt som utvisket.

Avisene har også blitt flinkere: Mens kronikkplass tidligere ble forbehold folk som visste hva de snakket om, er det nå tilstrekkelig at man greier å sende inn teksten.

Men vi er ikke i mål. Det er f.eks. langt igjen til at gode og onde krefter er likeverdig representert. Det har riktignok skjedd en utvikling på dette feltet i en del andre land, men vi henger fremdeles håpløst etter her hjemme. Nesten daglig hører vi fra folk som vil redde verden; nå er det på tide å lytte til de som vil ødelegge den.

Betraktninger - Etikk - Frustrasjoner - Tant & fjas - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Helligdagsfred

Politiet ber folk klippe plenen en annen dag enn søndag, melder lokalavisen. Det er jeg enig med politiet i.

Folk er forskjellige. Noen trives med spetakkel rundt seg til enhver tid, og mange legger visst knapt merke til slikt. Men en del av oss plages av støy. Selv vil jeg f.eks. gjerne kunne sitte på terrassen med en bok på finværsdager. Sommeren er så kort på våre kanter.

Helst hadde jeg sett at støy var unntaket, istedenfor regelen, som i dag. Dette er åpenbart for mye forlangt, men tenk om vi i det minste kunne hatt én dag i uka – bare én – uten gressklippere som avløser hverandre? Én dag uten motorsager, vinkelslipere eller boremaskiner? En ukedag uten snekring og hamring, uten rop og skrik, og uten hunder som av uforståelige grunner får stå ute og bjeffe i timevis – hadde ikke det vært noe?

Tenk, en hel dag med bare fuglekvitter og vindsus i trærne!

Den opprinnelige begrunnelsen for helligdagsfreden var religiøs. Senere var det roen som var poenget, men den har nok også gått ut på dato, siden loven i dag sjelden håndheves. Egentlig burde det ikke være nødvendig med verken religiøse eller juridiske forbud. Det burde holde med folkeskikk og omtanke for andre.

Personlig blåser jeg i «helligdag» som sådan. Religion er en privatsak, og det angår ikke meg hva folk bruker tiden sin til.

Freden, derimot, bør vi ta vare på, for den er nesten utryddet.

Og hvem vet, kanskje de som liker leven og ståhei også kan ha godt av å kjenne litt på stillheten iblant? Etter seks dager med motordur, saging, banking, roping, bjeffing og skrål, har det kanskje noe for seg – i det minste som en avveksling – å la egne tanker slippe til?

Jeg tror det.

Se også: Gjennom marg og bein

Betraktninger - Frustrasjoner | 0 kommentarer

Behandlingen av verdikonservative i dag

«Det sitter langt inne å forsvare Nina Karin Monsen», skriver Tomas Moltu (1. kandidat for Partiet De Kristne i Hordaland) i Bergens Tidende i dag. Ikke fordi synspunktene hennes vanskelig lar seg å forsvare, slik man kanskje kunne tro, men fordi «enhver som forsvarer det heterofile ekteskapet blir trakassert, mobbet og fryst ut».

«Behandlingen av verdikonservative i dag er verre enn det homofile har opplevd i Norge», hevder Moltu.

Makan til vås.

Det Nina Karin Monsen gjør, er ikke å «framholde ekteskapet», men å trakassere og spre myter om homofile. I tillegg farer hun med fusk, og framstiller fordommene sine som «forskning».

Joda, hun blir nok trakassert, hun også, men dette er altså grunnen. Når man selv fremmer synspunkter som innebærer stigmatisering og fordømmelse av andre, blir det en smule patetisk å syte over dårlig behandling. Dessuten må man naturligvis forvente at synspunkter møter sterk kritikk når de ligger langt unna det gjengse. Det er ikke dermed snakk om «utfrysing».

Ekteskapet er i dag først og fremst en juridisk institusjon. Rammene er gitt av loven, i hht. alminnelige demokratiske prosesser. Historisk sett er ekteskapet langt eldre enn kristendommen. Det har eksistert i mange forskjellige former, hvorav noen går helt på tvers av det verdikonservative innbiller seg er eviggyldig.

Ekteskapet som religiøs institusjon er en sak som hører hjemme innenfor de enkelte trossamfunn, og det ville vært fint om denne debatten ble holdt klart atskilt fra den demokratiske/juridiske, samt at all religiøst begrunnet diskriminering begrenses til de regler og ritualer trossamfunnene selv rår over.

Behandlingen av verdikonservative i dag kan selvsagt ikke på noen måte sammenlignes med det homofile har opplevd i Norge. Verdikonservative blir ikke banket opp. De blir ikke arrestert og kastet i fengsel. De må ikke skjule følelsene sine. Og kritikken driver dem neppe til selvmord.

Se også: Å legge lista

Frustrasjoner - Religion - Sekularitet - Ytringsfrihet | 0 kommentarer