Arbeidstidsparadoks

1) Hvis samfunnet skal være bærekraftig i framtida, må vi jobbe mer, sies det. Lengre dager, mindre fritid. Pensjonsalderen må heves.

2) Samtidig: Roboter og kunstig intelligens kan erstatte stadig flere av oss. Ikke bare i produksjonsarbeid, men også i serviceyrker, administrasjon og ekspertstillinger. Arbeid blir et knapt gode som vi må dele på.

Det er viktig å komme fram til en klok politikk for framtidas arbeidsliv, men da må vi først bli enige om virkelighetsbeskrivelsen.

Betraktninger - Samfunn & politikk | 1 kommentar

Utglidning

De som ønsker å begrense innvandringen har ofte legitime, rasjonelle grunner til det. Dette må jeg innse og anerkjenne, helt uavhengig av om jeg er enig i alle argumentene.

Mye av motstanden handler om utrygghet. Det er egentlig ganske selvsagt at det følger problemer med innvandring, både når det gjelder kriminalitet og kulturelle motsetninger. Disse problemene bør diskuteres åpent, slik at de kan reduseres mest mulig. Dessverre blir de i stedet ofte glattet over. God statistikk er vanskelig å finne. Folk får sine inntrykk basert på enkelthendelser og ufullstendige tall, gjerne vinklet og presentert via partsinnlegg. De som uroer seg opplever at de ikke blir tatt på alvor, eller verre: at de stemples som fremmedfiendtlige. Dette skaper mistillit, og skepsisen til innvandrere og meningsmotstandere blir større enn den hadde behøvd å være.

En del innvandringsmotstand er økonomisk begrunnet. Arbeidsinnvandring fra EØS legger press på lønninger, mens asylsøkere med lav arbeidsdeltakelse øker de offentlige utgiftene. Mange er bekymret for at velferdsstaten skal undergraves. Men også slike bekymringer blir ofte framstilt som overdrevne, eller som et utslag av følelseskulde.

På den annen side finnes også hat og rasisme. Fremmedfiendtlighet og konspirasjonstenking. Manglende empati med mennesker som lider. Slikt finnes naturligvis til enhver tid, men det blir mer synlig når det kommer fremmede hit, slik at det faktisk er noen å hate. Da får dessuten de hatefulle et publikum.

Og så, mellom disse leirene, finnes ulike avskygninger – mer eller mindre forståelige, mer eller mindre misforståtte.

Jeg er redd for at dette området imellom kan fungere som en rutsjebane. Ikke fordi alminnelige mennesker plutselig blir ekstremister over natten, men fordi folk foretrekker enkle svar, søker informasjon som bekrefter det de tror fra før, og lar seg lede av demagoger. Og, som sagt: Det hjelper heller ikke at mange stemples som tvilsomme i utgangspunktet.

Det er legitimt å protestere mot det man mener er uakseptabelt. Men hele hensikten faller bort hvis man mister sin egne verdier av syne på veien.

Se også:
Et kaldt land?
Kulturell mistillit
Er det ikke typisk?
Om sol og troll
Politisk vaksinering
Å misjonere for tvilen
Å male med rødt, hvitt og blått

Betraktninger - Etikk - Frustrasjoner - Samfunn & politikk | 13 kommentarer

Hva er religionsfrihet?

Religionsfrihet som individuell rettighet

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter står bl.a. følgende:

Artikkel 18, Religionsfrihet:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Artikkel 19, Ytringsfrihet:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkel 20, Organisasjonsfrihet:

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Når vi ser bort fra det som er inni hodet til folk, og som dermed verken kan undersøkes eller overprøves, mener jeg at religionsfriheten, slik den er definert i artikkel 18, også er dekket av de to påfølgende artiklene sitert over. Artikkel 18 er dermed strengt tatt overflødig.

Det kan naturligvis innvendes at religionsutøvelse innebærer mer enn det som dekkes av «ytringer». I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter presiseres imidlertid at:

Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.

Dette er de samme begrensninger som gjelder individuell frihet generelt. Bytt ut religion med andre typer aktiviteter i teksten over, og den kan ellers stå uendret.


Religionsfrihet som rett til å begrense andres frihet

Konvensjonen inneholder imidlertid også en annen presisering:

Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.

Det er en selvfølge at foreldrene har rett til å oppdra egne barn, innenfor de grenser loven setter. Men i forbindelse med religion tolkes dette gjerne mer spesifikt, f.eks. til at foreldrene også skal ha rett til å bestemme skole for barna, i tråd med egne religiøse preferanser. En slik fortolkning har bl.a. støtte i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Det synes imidlertid klart at dersom foreldrenes rett til å bestemme oppdragelsen skal forstås som uinnskrenket, eller som en rett til å hindre påvirkning fra andre, vil dette kunne begrense barnas egen tanke- og trosfrihet. Menneskerettighetene gjelder barn så vel som voksne, og barnas rettigheter er dessuten presisert spesielt i FNs konvensjon om barns rettigheter.

Dersom foreldrenes rett og plikter derimot forstås på samme måte i forbindelse med religion som for oppdragelse og omsorg ellers – altså begrenset av loven av hensyn til barnas beste og slik at barnas egen trosfrihet ikke hindres – reduseres religionsfriheten til en ren gjentakelse av de generelle friheter og rettigheter vi ellers har. Og i så fall blir en presisering spesielt for religion unødvendig.


Religionsfrihet som særrettighet

Noen tolker religionsfriheten enda videre, som en plikt for samfunnet til å tilrettelegge. Det hevdes f.eks. at offentlige institusjoner må tilby kosher- eller halal-mat, at symboler og bilder som er tabu for noen må fjernes fra felles offentlige områder, at skoleklasser må deles dersom en religion forbyr kjønnsblanding, osv.

Det er en rekke problemer ved å behandle religion som noe som krever spesielle hensyn. For det første er det vanskelig å definere hva som er religion. Vi kan heller ikke vite hvor «ekte» folks religiøse følelser er, og det eneste konsekvente blir dermed å ta den enkelte troendes egne utsagn på alvor. Dvs: Alt som påstås å være en religiøs overbevisning eller hellig for noen, er det. En religionsfrihet som innebærer aktiv tilrettelegging kan dermed bli svært vidttrekkende, dersom man skal unngå forskjellsbehandling.

En slik praksis kan dessuten representere en slippery slope, der religiøse grupper styrer en stadig større del av offentligheten, nettopp fordi legitime religiøse krav ikke lar seg avgrense sett utenfra.

Hvis vi i stedet betrakter religionsfrihet på samme måte som annen frihet, vil også alle utslag av religion måtte behandles på samme måte som andre krav og ønsker. Da vil det f.eks. være greit med religiøse symboler i skolen dersom vi også tillater alle andre typer symboler. Burka i det offentlige rom vil være OK hvis f.eks. finlandshette også er det. Krav om halal- og kosher-mat i sykehus og fengsler blir like legitimt som krav om vegetarkost. Å skjære i spebarn vil evt. også måtte tillates av andre grunner enn religion. Osv.

Dette betyr selvsagt ikke at særregler ikke likevel kan eksistere. Men de vil da måtte begrenses til sammenhenger der det enkelte religiøse samfunn selv bestemmer, og reglene må uansett ikke være i strid med loven. Noen særkrav kan overlates til markedet. Hvis mange nok f.eks. etterspør kosher-mat, vil det bli tilgjengelig. Dersom slikt derimot skal være rettigheter, må de gjelde enhver tenkelig religion. Og siden religion ikke kan avgrenses og defineres utenfra, vil vi i praksis måtte åpne for særrettigheter for enhver gruppe.

Se også:
Hvilke menneskerettigheter har forrang?
Bør omskjæring av gutter forbys?
Uniformt

Religion - Samfunn & politikk - Sekularitet | 3 kommentarer

Er det ikke typisk?

Vi ser det vi tror

Når man først er opptatt av et problem, er det vanligvis lett å finne eksempler på det. Vi har nemlig alle en tendens til å oppsøke og være minst kritisk til informasjon som bekrefter det vi tror fra før. Dermed forsterkes ofte antakelsene våre, og eksemplene vi finner oppfattes som typiske og representative.

En annen vanlig feilslutning er å forveksle samvariasjon (korrelasjon) med årsakssammenheng (kausalitet). Når to fenomener varierer i takt, kan det bety at det ene avhenger av det andre, men det trenger ikke være slik. Fenomenene kan ha en eller flere felles årsaker som vi ikke ser, eller samvariasjonen kan være tilfeldig.

Det er heller ikke alltid så lett å gjennomskue hvordan ting samvarierer, eller hva det vil si at noe er «typisk». La oss f.eks. se på fenomenet vold.

Det er sant at:

  • Det aller meste av vold begås av menn.
  • Mange som begår vold har psykiske problemer. Også oppvekstproblemer, rusmisbruk, mobbing og utenforskap er vanlig blant de som tyr til vold.
  • Vold er langt vanligere i ustabile eller udemokratiske samfunn.
  • De fleste terrorister er ekstremister, og mange er islamister (og dermed også muslimer).

Det er imidlertid også sant at:

  • De fleste menn er aldri voldelige.
  • De fleste psykisk syke er heller ikke voldelige. Det samme gjelder de fleste som har hatt en dårlig oppvekst, har rusproblemer, er mobbet, osv.
  • De fleste innvandrere fra ustabile/udemokratiske samfunn er ikke voldelige.
  • De fleste muslimer er fredelige.

Kunnskapen man trenger for å unngå feilslutninger og grove generaliseringer om disse temaene, er ikke først og fremst innenfor religion, politikk, kjønn, psykiatri eller samfunnsfag, men statistikk.


Betinget sannsynlighet

Betrakt følgende to påstander:

I) Personer som begår handling A, har ofte egenskapen B.
II) Personer med egenskapen B begår ofte handling A.

Disse er fundamentalt forskjellige. Dersom I er sant, sier det ingenting om hvorvidt II er sant, eller omvendt. Poenget kan illustreres ved hjelp av Bayes’ teorem:

Her er:
P(A) = sannsynligheten for A
P(B) = sannsynligheten for B
P(B|A) = sannsynligheten for B, gitt at A er sant
P(A|B) = sannsynligheten for A, gitt at B er sant


Eksempel 1: Menn og voldtekt

Hvor sannsynlig er det at en tilfeldig mann er en voldtektsmann? Vi setter her A = begår voldtekt (en eller flere ganger) og B = mann.

P(A) er altså sannsynligheten for at en person (uansett kjønn) begår voldtekt. Dette er vanskelig å estimere, men ved NKVTS har man kartlagt antall ofre i Norge og kommet til at 9,0 % av alle kvinner og 1,1 % av alle menn har blitt voldtatt i løpet av livet. Forskning tyder på at et lite antall menn kan stå for en stor andel av alle voldtekter. Vi antar derfor at en del av gjerningspersonene har flere ofre, og at dette er vanligere enn at ett offer har blitt voldtatt av flere.

En amerikansk undersøkelse fra et universitetsområde (2002) fant at de fleste voldtektsmenn var serie-overgripere, og at disse hadde begått 6 voldtekter i gjennomsnitt. Resultatene har blitt kritisert, og en annen undersøkelse (2015) fant en mye lavere andel serie-overgripere i slike miljøer. En undersøkelse blant amerikanske marinesoldater (2009) bekreftet imidlertid funnene fra den første undersøkelsen.

Tallene er altså usikre, og vi vet heller ikke om resultatene fra disse miljøene er overførbare til norske forhold. Men hvis vi forutsetter at gjennomsnittlig antall ofre pr. gjerningsperson i Norge er f.eks. mellom 1,5 og 8, og videre antar at stort sett alle gjerningspersoner er mellom 15 og 75 år, finner vi at gjerningspersonene utgjør 0,8 – 4,4 % av denne gruppen.

Menn utgjør ca. halvparten av befolkningen, dvs. P(B) = 50 %.

De fleste voldtekter begås av menn, men kvinner voldtar også. Registrerte tilfeller i USA, Canada og Storbritannia viser at 1 – 4 % av voldtektene begås av kvinner, mens en amerikansk spørreundersøkelse fant ca. 6 % kvinnelige gjerningspersoner. Mørketallene er antakelig store, og tall fra en anonym innringingstelefon i Sverige viste hele 30 % kvinnelige overgripere.

Vi antar her at mellom 1 og 10 % av de som begår voldtekt er kvinner. Dermed blir andelen menn, P(B|A), mellom 90 og 99 %. Dette gir følgende minimums- og maksimumsverdier for P(A|B):

P(A|B) = 90 % * 0,8 % / 50 % = 1,5 %

P(A|B) = 99 % * 4,4 % / 50 % = 8,7 %

Voldtektsmenn i Norge utgjør altså et sted mellom 1,5 og 8,7 % av alle menn i alderen 15 – 75 år (forutsatt ca. 0 i øvrige aldersgrupper).


Eksempel 2: Menn og drap

En tilsvarende beregning for drap, der vi tar utgangspunkt i at de fleste drapene (ca. 90 %) begås av menn, gir som resultat at mindre enn 0,1 % av alle menn dreper.


Eksempel 3: Muslimer og terrorisme

Her er A = begår terror og B = muslim.

Verdens befolkning er ca. 7,4 mrd. Antall terrorister i verden er vanskelig å anslå, men en raus beregning estimerer antallet til ca. 184000. Beregningen omfatter imidlertid bare organisasjoner utenfor USA, så vi justerer til 190000 slik at:

P(A) = 190000 / 7,4 mrd = 0,0026 %.

Antall muslimer i verden er ca. 1,7 mrd, dvs. P(B) = 1,7 mrd / 7,4 mrd = 23 %.

Når det gjelder P(B|A), andelen av verdens terrorister som er muslimer, er dette omstridt. Anslag varierer fra «bare noen få prosent» (basert på andelen av alle terrorhandlinger i verden) til «de aller fleste» (basert på andel og omfang av terror de siste årene). La oss i dette eksempelet forutsette en mellomting: at halvparten av verdens terrorister er muslimer. Dvs, P(B|A) = 50 %.

Sannsynligheten for at en tilfeldig muslim er terrorist blir i så fall:

P(A|B) = 50 % * 0,0026 % / 23 % = 0,0057 %

Legg merke til at selv om samtlige terrorister antas å være muslimer, utgjør disse likevel bare 0,01 % av den muslimske befolkningen.


Konklusjon

Disse eksemplene er grove estimater, men de illustrerer sammenhengene og gir grunnlag for en slags rangering:

  1. Selv om det stort sett er menn som voldtar, er det neppe rimelig å anta at en tilfeldig mann vil begå voldtekt.
  2. Selv om det nesten bare er menn som dreper, er det enda mer urimelig å betrakte en tilfeldig mann som en potensiell drapsmann.
  3. Å mistenke en tilfeldig muslim for å være terrorist, er enda mye mer urimelig enn dette igjen.


Referanser:
Vold og voldtekt i Norge – Thoresen, Hjemdal (red.). NKVTS, 2014
Repeat Rape and Multiple Offending Among Undetected Rapists – Lisak, Miller. Violence and Victims, Vol. 17, No.1, 2002
Trajectory Analysis of the Campus Serial Rapist Assumption – Swartout et al. JAMA Pediatrics, 2015
Reports of rape reperpetration by newly enlisted male navy personnel – McWorther et al. PubMed.gov, 2009

Teori:
Bayes’ teorem
Confirmation bias
Cherry picking


Se også:
Vold, kjønn, grupper og statistikk
Villdyr og vanlige mannsgriser
Menns holdninger, og holdninger til menn
Er alle terrorister ekstremister?
Hvor farlig er egentlig terrorisme?

							
Fag & funderinger - Kjønn - Religion - Samfunn & politikk - Terrorisme | 0 kommentarer

Terror by proxy?

Terrorister ønsker å skremme oss. Islamistiske terrorister ønsker spesielt å skremme oss til å gi slipp på åpenhet og frihet, samt å skape splittelse mellom moderate muslimer og vestligkulturelle.

Det er det ingen grunn til å la dem få lov til.

70- og 80-tallet var det 5 – 6 ganger flere terrordrepte i Vest-Europa pr. år enn det har vært siden 2000. Den islamistiske terroren har riktignok økt de siste årene, men risikoen for hver enkelt av oss er neglisjerbar sammenlignet med andre farer i dagliglivet.



Kilde: Global Terrorism Database (1970 – 2014), Wikipedia (2015).
NB: Drapene i Nice (2016) er ikke med.


La oss ta i litt skikkelig, og anta at terror i tida framover vil føre til 300 drepte hvert eneste år i Vest-Europa. Dette er mer enn i rekordperioden 1972 – 1988, og over seks ganger mer enn snittet siden 2000.

I fjor ble det drept 125 personer i trafikken bare i Norge. Dette var et historisk lavt tall, men det utgjør altså likevel en 40 ganger høyere risiko pr. innbygger.

Sammenligningen forutsetter imidlertid at terrorfaren fordeler seg jevnt utover hele Vest-Europa. I virkeligheten er risikoen ujevnt fordelt mellom ulike land og byer. Paris, som har vært klart mest utsatt de siste årene, har hatt 161 terrordødsfall i løpet av 3,5 år. Men selv om vi skulle være så pessimistisk å regne dette som et representativt gjennomsnitt for de kommende årene, vil risikoen for terrordød i Paris være lavere enn for trafikkdød i Norge under ett.

Dette betyr ikke at terror er noe vi skal ta lett på. Vi må gjøre det vi kan for å bekjempe den, men det siste vi trenger er panikk, hastetiltak, krigserklæringer og økt overvåkning. Slike tiltak kan fort undergrave demokratiske prinsipper og rettigheter samtidig som det skaper mistillit mellom grupper, slik terroristene ønsker. Det er dessuten svært usikkert om man dermed reduserer risikobildet vesentlig. Økte motsetninger kan like gjerne føre til mer vold. Vi har tid til å tenke langsiktig og komme til bunns i årsakssammenhengene, sånn at vi virkelig kan forebygge.

En strengere flyktningepolitikk er blant tiltakene som trekkes fram, siden færre mennesker inn i landet rent statistisk vil gi færre nye potensielle terrorister her. Men dermed stenger man også ute mennesker som man i utgangspunktet mener fortjener hjelp, og det er heller ikke åpenbart at dette vil være spesielt effektivt. En betydelig andel av identifiserte islamistiske terrorister i Vest-Europa er enten født her, eller de har kommet hit som barn. Radikaliseringen har skjedd etterpå.

En oversikt på Wikipedia over terroraksjoner i EU nevner 13 islamistiske aksjoner i 2015 og 2016, der 18 av 20 gjerningsmenn er identifisert. 15 av disse var født i et EU-land.

 
Anyone who attacks coexistence is an ISIS ally in their quest to eliminate the grayzone. Anyone, including right wing populists.
Iyad el-Baghdadi


Når alt kommer til alt er det ikke engang sikkert at radikalisering er nødvendig. Vi vet fra utallige eksempler i USA og enkelte lignende hendelser i Europa at ustabile individer på kant med samfunnet godt kan finne på å ta med seg mange uskyldige mennesker i døden. I forbindelse med de nylige massedrapene i Nice og Orlando har det vært diskutert hvorvidt det virkelig var snakk om islamistiske terroraksjoner eller «bare» forstyrrede enkeltindivider. Tilsvarende diskusjoner sto sentralt i rettsaken mot Anders Behring Breivik, men da med høyreekstremisme som mulig motivasjon. Det trenger ikke være noen motsetning her. Når IS og andre ekstreme grupper gir blankofullmakt til terroraksjoner, vil ubalanserte mennesker kunne få en knagg å henge sinnet sitt på, og kanskje også en beleilig unnskyldning for å drepe mange istedenfor bare seg selv.


Se også:
Hvor farlig er egentlig terrorisme?
Er alle terrorister ekstremister?
Redd nok
Oss og dem
Radikaliseringsprosess
Politisk vaksinering

Betraktninger - Frustrasjoner - Overvåkning - Samfunn & politikk - Terrorisme | 0 kommentarer

Gjøre greia si

Immari gøy å få gjøre greia si, ass, har lært sykt masse, ikke sant, veldig sånn der immari kul prosess med masse feedback og energi, ikke sant, og bare de kule folka, må bare gi cred til dem, ass, herregud, fullt fokus hele veien, bare såå ålreite å jobbe med, ikke sant, og særlig i forhold til det kreative og sånn, med ideer fram og tilbake hele tida og helt bare: alt er lov, lissm, og noen ganger når det var fullt trøkk og jeg bare herregud og var helt føkka og sånn, ikke sant, så bare de: ikke gi deg, helt coolt, ikke sant, stå på, og det var bare full backing over hele linja, og jeez, sånt får man energi av, ikke sant, og masse ideer og sånn, og alle var bare sånn veldig sånn i forhold til at det var min greie og sånn, tross alt, herregud, og da blir man jo gira, lissm, ikke sant, og jeg er bare sykt fornøyd med hele greia og alt har vært bare råkult og immari ålreit, ass!

Se også: The Young Persons Guide to Instant Fame

Kultur - Språk - Tant & fjas | 0 kommentarer

Topp 15 irritasjonsmomenter i media

  1. At «balanse» har begynt å bety at synsing er likeverdig med kunnskap.
  2. Aviser som formidler tullesaker og kjendissladder, og samtidig skryter av «samfunnsoppdrag».
  3. Journalister som skriver (google-oversetter) tekster de selv ikke forstår.
  4. Betalingsmur og abonnement istedenfor skikkelig betalingssystem pr. tekst.
  5. «Seriøse» medier som opptrer helt useriøst overfor kritikk.
  6. At mengden trash-TV øker med antall TV-kanaler, mens mangfoldet avtar.
  7. Når noe ser ut som en avissak, og så er det reklame.
  8. Når noe ser ut som en avissak, og så er det en video.
  9. TV- og radioreklame generelt.
  10. Reklamen i begynnelsen av de fleste videosnutter på nettet.
  11. Nett-videoer som starter av seg selv.
  12. Snakking oppå musikken på radio.
  13. Facebook-feed oversvømt av ukjente mennesker med åpen profil.
  14. Pop-up-vinduer som legger seg oppå det jeg skal lese.
  15. Medier som ikke forstår at det er mottakeren av informasjon som skal bestemme.


Ad pkt. 15: Her er det man som mottaker kan gjøre med problemene over pr. i dag:

  • 1, 2, 3: Lese aviser og tidsskrifter svært kritisk og selektivt. Plukke ut enkeltskribenter man stoler på.
  • 4: Vente og håpe.
  • 6: Ta opp enkeltprogrammer, evt. gi opp TV.
  • 9: Bruke bare NRK.
  • 10: Unngå å klikke på videoer.
  • 13: Gi opp Facebook.
  • 5, 7, 8, 11, 12, 14, 15: Riste på hodet, evt. banne.

Se også:
Avisenes tid er forbi
Pull, don’t push
Hvem vasker hjernen hvitest?
Om holdningskampanjer
Problemet med Facebook
Anonymitet, ansvar og troverdighet

Betraktninger - Frustrasjoner - Media | 0 kommentarer

Store små kommuner i Nordland

Av landets fylker er Nordland det som har flest kommuner (44). Likevel har ingen av disse greid å bli enige om noen sammenslåinger ennå. Dette kan synes skuffende med tanke på at svært mange av kommunene er små. Og med «små» menes her få innbyggere:

  • Nesten halvparten (21) av Nordlands kommuner har færre enn 2000 innbyggere. 4 har færre enn 1000.
  • Bare en fjerdedel av kommunene har flere enn 5000 innbyggere.
  • Av landets 7 minste kommuner ligger 3 i Nordland.

Men folk bor også spredt:

  • Hele 33 av kommunene har en folketetthet på mindre enn 5 innbygger pr. km2.
  • I 13 av kommunene er folketettheten mindre enn 1 innbygger pr. km2.
  • Nordlands tettest befolkede kommune (Alstahaug, med 12,7 innbygger pr. km2), er rangert som nr. 138 i landet etter folketetthet.

Fylket er stort i areal, større enn Oslo, Vestfold, Østfold, Buskerud og Telemark til sammen. Fra sør- til nordgrense er det 648 km etter E6. Det er lenger enn strekningen Oslo – Kristiansand – Stavanger – Bergen.

Hvis man sorterer kommunene etter areal istedenfor folketall, ser det slik ut:

  • 2 av landets 10 største kommuner ligger i Nordland.
  • Begge disse kommunene (Bodø og Rana) er hver for seg større enn Østfold fylke.
  • En fjerdedel av kommunene i Nordland er større enn Vestfold fylke.
  • 30% av Norges 428 kommuner er mindre enn Nordlands minste (Evenes).

Dessuten:

  • Bare 8 av de 44 kommunene i Nordland har et tettsted med mer enn 5 000 innbyggere (se figur).
  • Av de 10 største kommunene (i areal) er det bare 2 som har slike tettsteder (Bodø og Mo i Rana).
  • 6 av kommunene i fylket er rene øykommuner uten fastlandsforbindelse (Vega, Herøy, Dønna, Træna, Værøy og Røst).

Med andre ord: Det er slett ikke sikkert at det er så enkelt.


Se også: Fakta om Nord-Norge

Samfunn & politikk | 0 kommentarer

Anonymitet, ansvar og troverdighet

Min mening om anonyme ytringer:

  1. Alle bør kunne ytre seg anonymt. Muligheten til dette er en forutsetning for reell ytringsfrihet. Man bestemmer selv om man vil opplyse om grunnene til anonymiteten. Ingen andre har noen rett til å vite hvorfor, og det trenger ikke engang være noen spesiell grunn.
  2. Enhver skribent med fast navn (virkelig eller ikke) vil over tid forbindes med tidligere tekster, og kan derved bygge opp en troverdighet overfor leseren.
  3. Kjennskap til virkelig navn gir ikke nødvendigvis relevant kunnskap om skribenten. Hvis vedkommende verken er kjent gjennom media eller har noen viktig stilling i samfunnet, vil navnet ofte røpe like lite som et psevdonym, selv etter googling.
  4. Avhengig av hva ytringene gjelder, kan det være viktig å vite om en skribent har spesielle bindinger som kan farge perspektivet eller innebære skjulte føringer. Dette vil vanligvis være umulig å finne ut om en som er anonym. Men det blir ikke nødvendigvis så mye enklere om man får vite navnet. Forskjellen vil i praksis gjerne være at man leser førstnevnte med større forbehold.
  5. Enhver leser har selv ansvaret for å vurdere troverdighet og etterrettelighet, og evt. lese med nødvendig forbehold. Alle kan fritt avstå fra å lese det de ikke stoler på eller mener er uten verdi.
  6. Så framt ytringene ikke bryter med loven, har ingen rett til å forsøke å hindre at de fremsettes.
  7. Det skal også svært gode grunner til for at det er akseptabelt å oute en anonym skribent. Da bør det med stor sikkerhet dreie seg om straffbare forhold eller alvorlig misbruk av posisjon og/eller fortrolige opplysninger.
  8. De samme begrensninger i ytringsfriheten gjelder for anonyme som for ikke-anonyme: sjikane, rasisme, oppfordring til vold, osv. Man kan mene at en anonym skribent bør utvise større varsomhet (f.eks. med tanke på egen troverdighet), og man kan gi uttrykk for dette. Men det er kun en meningsytring; det kan ikke stilles andre krav til anonyme enn til navngitte skribenter.
  9. En redaksjon har gjennom sine retningslinjer en kontrakt med leseren, og dermed et ansvar for å følge disse. Retningslinjene kan f.eks. innebære at anonymitet skal være et unntak, og at unntakene skal være godt begrunnet. De kan også innebære at grunnene skal gjøres kjent for leseren. «Legitim anonymitet» er således et meningsfullt begrep innenfor redaksjonelle medier. Det er ikke et meningsfullt begrep brukt om ytringer generelt.
  10. Dersom man mener at en redaksjon bryter med retningslinjer, etikk, regelverk, etc, blir det rimelig å kritisere redaktøren for dette. Det er ikke rimelig å rette denne kritikken mot de skribenter redaksjonen har valgt å slippe til, heller ikke når disse tjener som eksempler på det man mener er kritikkverdig praksis hos redaksjonen.

Bakgrunn: Doremusgate

Betraktninger - Etikk - Media - Meta - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Aldring

Det er ikke det å bli eldre i seg selv som er problemet. Ikke ennå, i hvert fall. Nei, problemet er tempoet det skjer i. Jeg ante virkelig ikke at det skulle gå så fort. Da jeg var ung trodde jeg at f.eks. 30 år var lenge.

Dengang føltes minner som noe fjernt, og jeg var sikker på at det skulle bli sånn senere også. Jeg trodde jeg ville bli ferdig med et tiår før det kom et nytt; at jeg skulle rekke å føle meg som 40 før jeg ble 50. Jeg hadde slett ikke regnet med at årene skulle hope seg opp i en haug, og etter hvert komme nesten samtidig.

Perspektivet endrer seg:

Når du er ung er tidshorisonten vid. Alderdommen er ikke bare langt unna, den er plent umulig å få øye på. Du kan såvidt ane noen blånende fjell i synsranden, men bortenfor der er det flere blåner, og enda flere bortenfor der igjen. Du kan se endeløst i alle retninger, og du kan dra hvor du vil. Men det haster jo ikke å dra verken hit eller dit, og lenge har du nok med utsikten.

Det blir annerledes når fjellene kommer tett på. Trykkende. Fjellsidene ruver over deg, og etter hvert må du feste blikket helt nært for å unngå å se dem.

Jeg er glad jeg ikke visste da, det jeg vet nå.

Se også:
A tempo, a tempo!
Vel bevart
September

Betraktninger | 0 kommentarer