Intervaller, skalaer og akkorder

4. Tonalitet

Tonalt sentrum og toneart

I tradisjonell, vestlig musikk er det som regel et «tonalt sentrum» i et musikkstykke. Det betyr at melodi og akkorder tar utgangspunkt i en bestemt dur- eller moll-skala. Skalaens type og grunntone bestemmer musikkstykkets tonalitet (også kalt toneart). Med andre ord, dersom man bruker en dur-skala som starter på D, sier man at stykket går i D-dur. Tar man utgangspunkt i en moll-skala som begynner på A, sier man at stykket går i A-moll. Tre akkorder spiller en spesiell rolle i et musikkstykke som går i dur:

Tonika: En dur-akkord med grunntone lik skalaens grunntone.
Dominant: En dur-akkord med grunntone lik femte trinn i skalaen (en kvint over tonika).
Subdominant: En dur-akkord med grunntone lik fjerde trinn i skalaen (tilsvarer en kvint under tonika).

Disse tre akkordene, som kalles «hovedtreklangene», danner svært ofte utgangspunktet for enklere musikkstykker i dur. De framkommer ved at man spiller annen hver tone i skalaen med start på henholdsvis 1., 4. og 5. tone.

Vi finner igjen tonika, dominant og subdominant i musikk som går i moll også. Akkordtypene avhenger da av hvilken variant av moll-skalaen vi tar utgangspunkt i. Vanligvis er tonika og subdominant moll-akkorder, mens dominantakkorden er en dur-akkord.

Akkordene kan evt. tas som firklanger. Man spiller fremdeles annen hver tone i skalaen med start på henholdsvis 1., 4. og 5. tone, men man tar altså fire toner istedenfor tre. Legg merke til at alle disse akkordene består av små og store terser plassert etter hverandre. I dur blir da tonika og subdominant maj7-akkorder, mens dominanten blir en 7-akkord (liten septim).

Når man bruker disse tre akkordene vil tonika danne utgangspunktet i musikken; det «tonale sentrum». Det er ofte denne akkorden musikkstykket starter og slutter i. Dominanten skaper spenning og ledeeffekt mot tonika. Dette skyldes delvis at den inneholder dissonerende intervaller, som vi har vært inne på. Men ledeeffekten består dessuten i at tersen i dominanten ligger en halv tone under grunntonen i tonika, mens septimen i dominanten ligger en halv tone over tersen i tonika. Dette skaper en spenning som leder naturlig over i tonika.

Men musikk er ikke alltid bygd opp på denne måten. Selv helt enkle stykker kan mangle både subdominant-og dominant-akkord. Musikken kan likevel være tonal, dvs. den har et «tonalt sentrum», definert ved tonika. Dersom man finner igjen disse tre akkordene i et musikkstykke, er det forholdsvis enkelt å se hva slags toneart stykket går i. Men selv når dominant og/eller sub-dominant mangler, vil man vanligvis kunne høre hvilken akkord som er tonika.

Modulasjon

Et musikkstykke kan skifte toneart underveis. Dette kalles modulasjon (eller durskifte). Det er ikke alltid så lett å høre når et stykke skifter toneart. Ofte kan det være lange passasjer hvor tonika ikke spilles, men likevel er «underforstått». Men når denne akkorden ikke lenger er tonalt sentrum i musikken, har man en modulasjon, og en ny akkord har blitt tonika. Dette foregår ofte via en overgangsakkord som inneholder toner fra begge toneartene. Modulasjonen kan også gå trinnvis via flere slike overgangsakkorder, slik at påfølgende akkorder har felles toner. Men det finnes mange andre måter å gjøre dette på, og ofte kan en slik overgang være nokså diffus.

Ifølge såkalt funksjonsharmonikk kan det dessuten oppfattes som modulasjon for hver gang det opptrer en akkord der grunntone, ters eller kvint ikke er med i den skalaen man spiller i.

Fortegn

Hver toneart kjennetegnes ved et visst antall faste fortegn. Disse fortegnene angir hvilke toner som må senkes eller heves en halv tone i forhold til tonene i C-dur-skalaen. La oss f.eks. se på G-dur-skala. Vi starter på G, og tar tonentrinnene hel - hel - halv - hel - hel - hel - halv. Dette gir følgende toner: G - A - H - C - D - E - F# - G. Vi ser at den eneste tonen som avviker fra tonene i C-dur-skalaen, er F#, som ligger en halv tone høyere enn tonen F. Vi sier derfor at G-dur har «ett kryss». I D-dur blir det slik: D - E - F# - G - A - H - C# - D. D-dur har dermed «2 kryss». F-dur har tonene F - G - A - Bb - C - D - E - F. Akkurat som i G-dur er det her bare en tone som avviker fra tonene i C-dur-skalaen, nemlig Bb. Men i dette tilfellet tolker vi det som en halvtones senkning i forhold til H. Vi sier derfor at F-dur har «1 b».

Det viser seg at hvis vi flytter en skala opp en kvint, får den ett kryss mer. Dersom vi tar utgangspunkt i kvintsirkelen i kapittel 2, og går med klokka fra toppen, får vi først ingen fortegn (C-dur), så ett kryss (G-dur), to kryss (D-dur), osv. Går vi andre veien fra C, får vi tilsvarende flere og flere b-er som fortegn. F#-dur, som ligger rett ned på midten, kan angis med enten seks kryss eller seks b-er.

Parallelltoneart

Hver toneart i dur kan assosieres med en toneart i moll ved at de har de samme fortegnene. Som vi allerede har vært inne på kan man spille en A-moll-skala på bare de hvite tangentene på et piano. Det betyr at A-moll og C-dur er parallelltonearter.

Man finner parallelltoneartene ved at moll-skalaen ligger en liten ters under tilhørende durskala.

Oppløsning og atonalitet

Musikk har alltid fulgt visse «regler». I tidlig kunstmusikk var disse nokså faste og snevre. De dreide seg f.eks. om hva som var regnet som dissonans, hva som var gangbart ved modulasjon og avslutninger, og hvordan stemmene i et kor skulle forholde seg til hverandre. Men ingen regler er absolutte. Det vil hele tiden være noen som tar i bruk nye og uvante virkemidler, og bryter med det som regnes som «tillatt». De som har hatt sterkest innflytelse har dermed dannet nye og videre rammer for den videre utviklingen. Mye av det som hørtes rart ut for 400 år siden høres helt greit ut i dag.

Fra rundt slutten av 1800-tallet begynte en utvikling i kunstmusikken der tonaliteten ble gradvis mindre tydelig. Modulasjoner ble tatt hyppigere i bruk, og ble foretatt på stadig nye måter. Etter hvert kom det musikk som ikke hadde noen klar toneart. Da dette var en gradvis utvikling er det vanskelig å si akkurat når den begynte, men et tidlig eksempel på musikk med «utydelig tonalitet» finner vi i operaen Tristan og Isolde av Richard Wagner.

Utviklingen fortsatte med stilarten impresjonisme, der Claude Debussy og Maurice Ravel er de viktigste komponistene. Denne kjennetegnes blant annet nettopp ved en «diffus» og «flytende» følelse. Ofte brukes dissonanser som om de var konsonanser, og akkordene brukes mer pga. sin klang enn sin funksjon. Bruk av modale skalaer, pentatonskala og heltoneskala er også med å gjøre tonearten mindre klar. Men fremdeles var musikken basert på akkorder i tradisjonell forstand, og man kunne høre mer eller mindre klare melodilinjer.

Arnold Schönberg sto i 1920-årene for et mer radikalt brudd med tonaliteten. Han avviste like godt hele dur- og moll-tankegangen, og komponerte istedet musikken med utgangspunkt i såkalte «tolvtonerekker». Disse besto av alle tolv tonene i den kromatiske skalaen, plassert i et bestemt system. Med tolvtonemusikken (også kalt dodekafonien) ble nok kunstmusikken noe fjernere for folk flest, da mye av den intuitive følelsen med hva som høres ut som «riktig» og «gal» tone, ble borte. Andre viktige komponister innen denne utviklingen var f.eks. Anton von Webern og Alban Berg. I Norge ble Fartein Valen en viktig foregangsmann for tolvtonemusikken.

I årene etterpå har utviklingen i kunstmusikken vært preget av forgrening, med mange ulike stilarter side om side. I noen av disse komponeres det mer eller mindre fritt i forhold til tonalitet, mens man innen andre retninger har vendt tilbake til en noe mer tradisjonell behandling av tonaliteten.

Populærmusikken er fremdeles stort sett basert på tradisjonell tonalitet. Men den er likevel blitt påvirket av den utviklingen som har skjedd innen kunstmusikken. Samtidig har det også foregått en betydelig påvirkning den andre veien, helt fra fra tidligere tiders komposisjoner basert på folkemusikk, til dagens impulser fra jazz, rock og pop.