Eventyrvennene
Last ned for utskrift: PDF eller DOC
Et møte på kaféen
Langt, langt borte, bak dype daler og høye fjell, ligger Mellomskogen. Den er så stor at det tar flere dager å gå igjennom den, og det er ikke noen vanlig skog, heller. Det er nemlig den som skiller vår verden fra det vi pleier å kalle eventyr. Når man går inn i skogen blir fantasifigurer virkelige, og jo lenger inn man går, jo mer virkelige blir de. Samtidig blir vår egen verden mindre og mindre virkelig, og til slutt, når man kommer ut på den andre siden, er det mennesker som deg og meg som bare er fantasi, mens alver og troll og spøkelser er helt vanlige.
Landet på den andre siden av skogen heter Míragon.
Der kan man møte nisser og troll, alver og feer, og det er ikke noe merkelig med det. «God dag, fint vær i dag!» sier de der, når de møter en helt alminnelig heks, eller kanskje en trollmann som er ute og lufter dragen sin.
Men hvis noen i Míragon hadde fått øye på deg, for eksempel, ville de løpt og gjemt seg. «Vet du hva vi så?» ville de si til vennene sine, «et ordentlig menneske!»
«Tull», ville vennene svare. «Mennesker finnes da ikke! Ikke på ordentlig».
De fleste som bor i Míragon vet nemlig ikke at vi er virkelige, og at vår verden finnes på motsatt side av skogen. Men noen få av dem vet.
I Míragon er den en liten kafé, helt inntil kanten av Mellomskogen. Der pleier det å være mange gjester. De fleste kommer bare for å treffe venner og prate, eller kanskje for å kjøpe et stykke drømmekake eller en kopp heksebrygg. Men noen av gjestene er på vei gjennom skogen til menneskeverdenen, og andre har akkurat kommet hjem igjen. Siden Mellomskogen er så stor, og det tar så lang tid å reise igjennom, passer det fint med en liten stopp på kaféen, enten man skal hit eller dit.
I gamle dager pleide mange flere av innbyggerne i Miragon å reise gjennom skogen. Nesten hver eneste dag var det et troll eller en heks som skulle besøke menneskenes verden. Nå har nesten alle sluttet med det, og de fleste husker ikke lenger hva som finnes på den andre siden av skogen. Men det pleier fremdeles å være mange gjester på kafeen. Særlig på fine dager, når det går an å sitte ute.
En dag kom en gammel mann gående. Dette var midt på sommeren, og akkurat denne dagen var det ekstra varmt i været. Mannen var stor og tykk, og han hadde rød jakke og langt, hvitt skjegg.
Da han kom til kafeen gikk han bort til et av bordene på uteserveringen, tok av seg jakken og hengte den over en stolrygg, og så satte han seg slik at han hadde utsikt mot skogen. Han sukket tungt. Varmt vær gjorde ham bestandig litt trist. Somrene i Míragon var så fryktelig lange, syntes han, og han likte best vinter og snø. Dessuten var det så lite å finne på om sommeren. På høsten og vinteren hadde han alltid nok å gjøre, men utover våren og sommeren ble han mest gående for seg selv og tenke. Og da ble det ofte til at han tenkte på gamle dager.
En gang hadde han nemlig vært veldig populær, særlig hos barna. De ropte og lo når de så ham, og han var velkommen overalt. Nå var han visst ikke så viktig lenger. Folk hadde så mye annet å tenke på. Ungene spilte dataspill og så på TV, mens de voksne bare jobbet og stresset. Han følte at han trengte seg på.
Mens han satt der og sukket, hørte han et kremt. Han snudde seg, og der sto det ei ung jente. Hun hadde det hviteste, peneste smil man kunne tenke seg. Håret hennes var gyldent og langt, og bak på ryggen hennes surret det i et par flortynne og nesten usynlige vinger. Hun bar to tunge sekker over skuldrene, og nå svingte hun dem ned på bakken.
«Er det ledig her?» spurte hun.
«Ja», sa mannen, «værsågod». Det var blitt ganske fullt ved de andre bordene, og han var den eneste som satt alene.
«Jeg heter Kronelin», sa jenta og satte seg.
«Nikolas», svarte den gamle mannen, og bukket høytidelig.
Kronelin bestilte en kopp alvekaffe, men så ble hun sittende og stirre drømmende ut i luften uten å si noe. Hun var nok sjenert, tenkte Nikolas. For å få i gang litt prat, spurte han om hun også kanskje kjedet seg nå på sommeren?
«Å nei», sa hun og lo. «Jeg har bare tatt meg fri noen dager. Jeg har nok å gjøre, året rundt. Jeg driver med forretninger, skjønner du, og da blir det mye jobbing og reising. Jeg liker det godt, men det hender jo jeg litt lei, selvfølgelig.»
Den gamle mannen skulle akkurat til å fortelle om hvor travelt han selv hadde det når han først hadde det travelt, da noen kremtet igjen.
«Ehem … Er det ledig her, kanskje?» De kikket opp, og der sto det en stor, blid hare med grønn- og gulrutete bukser og rosa bukseseler. I hånda holdt han en kurv. De nikket til ham at han godt kunne sette seg.
«Hei og hopp og takk», sa han. «Jeg heter Georg. Har dere lyst på godterier?»
Begge to ristet på hodet.
«Jeg liker ikke søtsaker», sa Kronelin.
«Jeg prøver å slanke meg», sa Nikolas.
«Greit», sa haren. «Men si fra hvis dere ombestemmer dere. Jeg har massevis!»
En hemmelig plan
«Hva driver dere med, da?» spurte haren. «Sånn til vanlig, altså.»
Nikolas skulle til å begynne å fortelle igjen hvor travelt han pleide å ha det, men Kronelin svarte først.
«Jeg kjøper tenner», sa hun.
«Kjøper tenner?» De så på henne.
«Jah!»
«Åhå! Jeg vet nok hvem du er!» lo haren. «Du er tannféen!»
Kronelin nikket. «Ja, det er det menneskene kaller meg. Jeg drar til deres verden og kjøper tennene som barna har mistet.» Hun løftet opp de to sekkene hun hadde med seg. «I denne har jeg tennene jeg kjøpte på den siste turen. Og i denne har jeg pengene som ble til overs.»
«Men hva gjør du med tennene?» spurte Nikolas.
«Jeg planter dem i hagen min.»
«Planter du dem?»
«Javisst», sa tannféen. «I hagen min er det nemlig sånn at tennene slår rot og begynner å spire, og så blir de til busker og blomster. Det blir mest rettaks, men det hender at det blir litt etner og gniraps også. Utpå høsten kommer det bær og frukt på buskene. Noe beholder jeg selv, men resten tar jeg med meg tilbake gjennom skogen. Der selger jeg det til menneskene, og dermed har jeg penger til å kjøpe mer tenner.»
De andre syntes at dette hørtes veldig lurt ut.
«Jeg tror forresten jeg vet hvem du er, også!» sa haren og kikket på Nikolas.
«Jasså?» svarte Nikolas, og ble litt stolt. «Hvem er jeg, da?»
«Julenissen, vel!» sa haren.
«Ho-ho, det stemmer», sa Nikolas og smilte i skjegget. «Og tar jeg ikke mye feil, må vel du være påskeharen?»
«Godt gjettet!» sa påskeharen og gjorde et lite hopp. «Er dere forresten sikker på at dere ikke vil ha litt godterier?»
Julenissen takket ja til en liten sjokolade likevel, og så fikk han endelig fortalt om jobben sin. Han fortalte hvordan han dro han til menneskenes verden hver julaften og leverte gaver til barna, og at han og smånissene hadde jobbet i flere måneder i forveien for å få gavene ferdig.
«Jeg har hørt at det finnes over to milliarder menneskebarn», sa påskeharen.
«Det stemmer nok, det» sa julenissen. «Men jeg besøker bare de landene der de har hørt om meg. Og så er det jo mange som ikke har vært snille, da. De hopper jeg over.»
«Da er det bare deg igjen», sa tannfeen og kikket på påskeharen. «Hva driver du med?»
«Godterier!», svarte påskeharen. «Til barna. Men jeg besøker ikke like mange land som julenissen. Dessuten gidder jeg ikke dele ut direkte, til hvert eneste barn.»
«Hvordan gjør du det da?»
«Jeg pleier å legge godteriene i store, fine egg, og så gjemmer jeg eggene rundt omkring. I busker og trær, for eksempel. Og så må barna finne dem selv.»
Mens de satt der og snakket merket de plutselig at det sto en ung gutt et lite stykke unna og så på dem. Han var kledd i nattlue og lang nattskjorte, og han hadde en blå paraply i den ene hånda. Det var blitt helt fullt ved de andre bordene, så de inviterte ham til å komme å sette seg sammen med dem.
«Tusen takk», sa gutten. «Jeg heter Ole».
«Ole Lukkeøye, ikke sant?», sa påskeharen.
Gutten nikket. De andre var imponert over hvor mange påskeharen kjente.
«Kanskje du også kan fortelle litt om hva du jobber med?» spurte julenissen.
Joda, det kunne Ole Lukkeøye godt. Og så fortalte han om hvordan han hjalp barna til å sovne om kvelden. Hvis de for eksempel ble liggende og tenke og bekymre seg slik at de ikke fikk sove, kom Ole og drysset drømmepulver over dem, og dermed sovnet de med en gang. Han passet alltid nøye på å være stille og usynlig, så ikke barna merket noe.
«Men det hadde jo vært hyggelig å snakke litt med barna en gang i blant», sa han.
Ole Lukkeøye hadde en rolig, behagelig stemme, og de andre merket at de ble litt søvnige når han snakket.
De ble sittende slik en god stund og snakke om jobbene sine. Alle likte godt det de holdt på med, men alle pleide å bli litt lei av og til, også.
Plutselig gjorde påskeharen et hopp igjen. «Jeg har en idé!» sa han.
De andre kikket nysgjerrig på ham. Hva slags idé?
«Hysj, ingen andre må vite om det!», hvisket han, og lente seg fram over bordet.
De andre bøyde seg fram de også, og så lyttet de nøye til det påskeharen hadde å si. Etterpå lo de godt. Jo, dette hørtes sannelig ikke dumt ut!
Dermed begynte de å legge en hemmelig plan!
Møte på kafeen
Støv og sjokolade
Det er noen uker senere, i menneskenes verden, i en liten by i Norge. En gutt ligger i senga si. Han heter Mathias og er seks år. Akkurat denne kvelden får han ikke sove. Det er så mye å tenke på. Han har nemlig begynt på skolen denne høsten, og det har slett ikke blitt sånn som han hadde tenkt seg.
Lese kunne han fra før. Allerede da han var fire år fikk han magnetiske bokstaver hos tante Jorunn, slike som kan festes på kjøleskapdøra. Mathias laget lange, rare ord som han ikke greide å lese selv. Han maste på mamma og pappa om at de måtte lære ham å lese, og til slutt gjorde de det. Det var vanskelig i begynnelsen, men etter hvert skjønte han hvordan han skulle sette sammen bokstavene til ordentlige ord.
På skolen er lesing bare kjedelig, synes han. De øver på lydene for hver bokstav, og så må de skrive de samme bokstavene om igjen og om igjen. Mathias kan lese tegneserier helt alene, og han trenger ikke øve på lyder lenger.
Han kan regne litt også. Ihvertfall pluss og minus, hvis ikke tallene er for store. Men det er mye annet på skolen som han syntes er vanskelig. Å bli kjent med folk, for eksempel. Han blir bestandig så sjenert når han treffer unger han ikke kjenner. Da vet han ikke hva han skal si, og ofte blir han bare stående og kikke ned i gulvet.
Alt er så nytt og uvant. For eksempel når de skal inn i klasserommet, og de må stå i kø på gangen. Da skal de egentlig være helt stille, men det er så fort gjort å glemme seg! Og i timen må de bestandig rekke opp hånda når de skal svare på spørsmål. Det trenger han jo aldri å gjøre hjemme, når mamma eller pappa spør ham om noe. Og så er det gym, som er det verste Mathias vet. Da må de hoppe over bukker, stupe kråke og klatre i ribbeveggen, og noen ganger løper de fram og tilbake, fram og tilbake, til de er helt utslitte. Mathias synes ikke han får til noe av det de driver med i gymmen. Dessuten er han ganske liten og tynn, så når de andre guttene kommer løpende blir han dyttet hit og dit, og av og til faller han.
Mathias sukker tungt i senga. Han har sagt godnatt til mamma og pappa for lenge siden, og han har lest i to bøker. Likevel får han ikke sove. Han ligger bare og tenker og tenker, og er ikke det minste trøtt.
«Psst!»
Hva var det? Han syntes så tydelig han hørte noe?
«Psst!»
Der var det igjen! Det hørtes som det kom utenfra, utenfor vinduet? Mathias står opp og lister seg bort til vinduet. Gardinene er trukket halvveis for, og det er helt mørkt ute. Han kikker ut mellom gardinene. Først ser han ingenting, men så synes han at det er noe som beveger seg der nede. Jo, det står noen der, rett nedenfor vinduet! Nå ser han at det er en liten fyr med hette over hodet. Mathias åpner vinduet forsiktig på gløtt.
«Psst!», sier den lille fyren igjen og vinker til Mathias. «Slipper du meg inn, eller?»
Mathias rister på hodet. Han kan da ikke slippe folk inn gjennom vinduet, midt på natta?
«Kom igjen da!», sier den fremmede og vifter med noe han har i hånda. «Slipp meg inn, så skal du få sjokolade!»
Sjokolade? Nåja, tenker Mathias, hvis han bare passer på å være veldig stille, trenger jo ikke mamma og pappa å få vite noe. Han kikker seg rundt i rommet. Det ligger et hoppetau på gulvet. Han tar det opp og drar litt i det. Jo, det er sikkert sterkt nok. Han knytter den ene enden til håndtaket på vinduet, og så slipper han den andre enden ned på utsida av veggen.
«Greier du å klatre opp?», hvisker han.
Litt etter står den fremmede inne på soverommet til Mathias. Han er kledd i stor hettejakke og vide, rutete bukser. Nå tar han av seg hetta, og Mathias skvetter til.
«Du er jo en kanin!»
«Hørt sånt tøv, jeg er naturligvis en hare. Jeg heter Georg, hyggelig å møte deg!»
Georg holder fram en stor pose. «Her, ta litt sjokolade!»
Posen er full av kuler innpakket i sølvpapir. «Det er andre godterier der også», sier han. «Bare forsyn deg!»
Mathias lurer på om han drømmer. Han tar en sjokoladekule, pakker den opp og putter den i munnen. Den smaker ihvertfall helt virkelig.
Georg kikker seg rundt i rommet. «Her var det jo fint!» sier han. «Men hva med deg, da?» spør han og ser på Mathias. «Er du ikke trøtt?»
Mathias rister på hodet. Han har aldri vært så lite trøtt i hele sitt liv. Han var jo lysvåken fra før, og man blir ikke akkurat mindre våken av å få besøk av en snakkende hare, midt på natta.
«Flott!», sier Georg. Så blir han alvorlig. «Da må vi … hmm …»
Han blir stående og tenke en stund, og så tar han fram ei lita bok fra en av lommene og begynner å bla i den. «Skal vi se … jo, her har vi det! Du må legge deg i sengen!»
Mathias skjønner bare mindre og mindre. Skal han legge seg og sove, nå som han har fått besøk?
«Men … hva skal du gjøre da?», spør han.
«Jeg?» sier Georg. «Jeg er jo her for å hjelpe til.» Han blar litt mer i den lille boka, og så klapper han den sammen med et lite smell. «Jovisst, sånn er det! Det skjønner du sikkert!»
Mathias skjønner ingenting, men han kan like gjerne ligge i senga som å stå der på gulvet.
«Sånn ja», sier Georg, og hjelper Mathias opp i senga. «Hei og hopp! Nå skal vi bare se her …» Han begynner å rote i lommene igjen, og tar fram en ny pose, litt mindre enn den med sjokoladekuler i.
Mathias legger merke til at det er skrevet noen rare tegn på posen. Det ligner ikke på norske bokstaver. «Er det kinesisk?» spør han og peker.
«Hva? Å … nei, det er nok míradonsk» svarer Georg.
«Mira …? Hva sa du?» spør Mathias.
«Ikkeno. Lukk øynene!»
Mathias gjør som han får beskjed om. Kanskje han får mer godterier?
«Tjohei og hoppsann og … huffda!», sier Georg.
Mathias åpner øynene igjen. Georg står og børster et eller annet av klærne sine. Det er et slags sølvglinsende støv.
«Jeg mistet visst …» Georg samler sammen støvet han har sølt, og drysser det tilbake i den lille posen. «Hmm … et øyeblikk, bare.»
Mathias lurer på hva som skal skje. Hva det enn er Georg prøver på, er det visst ikke helt enkelt å få til. Mathias vet selv godt hvordan det føles når man ikke får til det man vil, og han tenker at nå blir sikkert Georg irritert. Men langt ifra.
«Pyttsan, det er sånt som skjer», sier Georg. «Du er den første jeg er innom, og jeg har ikke fått øvd noe særlig. Men vi prøver igjen!»
Mathias må smile. Han lukker øynene på nytt.
«Flott», sier Georg. «En, to, tre … sånn!»
Mathias kjenner at det kiler i nesen, og han begynner å nyse. Han åpner øynene igjen og ser at lufta er full av det skinnende støvet. Hva i all verden er dette for noe?
«Oj», sier Georg og tar fram den lille boka igjen. «Kanskje jeg tok litt for mye?»
Mathias fortsetter å nyse, men så går kilingen i nesen over til en behagelig prikking, og han kjenner seg myk og rar i hodet. Og plutselig synes han at alt dette er fryktelig morsomt: Georg som roter og tøyser, og han selv som sitter i senga og nyser. Han begynner å le. Han ler og nyser, nyser og ler. Og gjesper …
Plutselig er han veldig trøtt, men han har ikke lyst til å sove. Ikke nå, når det er så morsomt. Han gjesper igjen, og ler samtidig.
I morgen når han våkner, kommer han til å tro at alt har vært en drøm.
Myke pakker, varme ord
Det har blitt vinter og jul. Hjemme hos familien Syversen er de akkurat ferdig med julemiddagen. De har spist ribbe og pølser og surkål og poteter og saus, og så har de hatt is til dessert. Nå er de stappmette og litt trøtte, men de er også veldig spente, for snart kommer julenissen! Mens mamma og pappa rydder av bordet sitter Tor Einar og Elinor og lytter etter skritt i gangen. Katten deres, Bella, sitter sammen med dem. Det ser ut som hun lytter, hun også.
Tor Einar har akkurat fylt åtte år og tror egentlig ikke på julenissen lenger. Det er bare noen som har kledd seg ut, mener han, men det er jo ganske artig med nisse likevel. Elinor er bare tre og et halvt, og hun er helt sikker på at nissen er virkelig. Hun gleder seg veldig.
Så hører de at noen går uti gangen. Det banker på stuedøra, men veldig forsiktig. Kan dette være julenissen, da? Pleier ikke han å banke ganske hardt? Døra går sakte opp, og et lite ansikt titter inn. Bella piler under sofaen og blir liggende og kikke fram under kanten. Hun er ikke så glad i fremmede.
Tor Einar tenker at det ihvertfall ikke kan være den samme nissen som i fjor. Dette må være et barn som har kledd seg ut, for det er da en veldig liten nisse? Skjegget er langt, men det ser ikke særlig ekte ut, og den røde jakken er altfor stor.
Elinor er altfor liten til å huske julenissen fra året før, så hun vet ikke så nøye hvordan han skal se ut. Hun liker godt at nissen er liten, for da ligner han litt på henne selv. Mamma og pappa sier at dette sikkert er en av smånissene. De forklarer at julenissen pleier å ha mange smånisser til å hjelpe seg, og det blir jo fryktelig travelt å skulle besøke alle barna på en kveld, så derfor er de nok nødt til å dele litt på det.
Den lille nissen kommer inn i stua og setter seg på en stol. Sekken han har med seg legger han forsiktig under stolen. Han ser først litt usikker ut, men så smiler han.
«Jeg heter Ole», sier han. «Jeg er veldig glad for å få treffe dere.»
Så begynner han å snakke, rolig, med myk og behagelig stemme. Han snakker og snakker, om alt mulig: vinteren, det kalde været, hvor pent det er ute med rim i trærne og stjerner på nattehimmelen. Han snakker om barn og lek og fantasi, og om eventyr og drømmer. Han snakker om at man ofte er redd for ting når man er liten, men så er det egentlig ikke er så farlig likevel. Så forteller han lange historier om bare morsomme og hyggelige ting, og innimellom synger han litt.
Han snakker også om at folk ofte ble slitne når de har mye å tenke på, og at det er fort gjort å bli irriterte på hverandre. Sånn kan det være med barn og foreldre noen ganger, sier nissen, og da er det viktig å snakke sammen om det som har skjedd i løpet av dagen, før man legger seg.
Elinor og Tor-Einar drømmer seg helt bort, og de glemmer alt rundt seg. Når nissen snakker føles det som om de flyr avgårde til et helt annet sted. De blir avslappet og varme inni seg, og de føler seg helt, helt trygge. Bella maler fornøyd under sofaen, med lukkede øyne.
Elinor, som pleier å være redd for alt mulig, kjenner at det ikke er noe å være redd for. De store naboguttene, for eksempel, som sparker fotball og roper så høyt, de er jo ikke farlige bare fordi de bråker litt. Og den svarte hunden borti gata som pleier å bjeffe etter henne, hun vet at den egentlig ikke er sint. Dessuten står den jo i bånd. Og insektene som summer rundt henne om sommeren, og vaskemaskinen i kjelleren som bråker og rister – ingenting av dette er farlig, det vet hun jo, og neste gang kommer hun ikke til å være like redd. For hun blir større og modigere for hver dag.
Tor Einar pleier å grue seg til å gå på skolen. Han er bestandig nervøs for at han må lese høyt i klassen, for han pleier å ta feil av bokstavene. Da blir det bare rot, og så føler han seg dum. Man nå tenker han at det egentlig ikke er noe å bry seg om. For hvis han bare gjør så godt han kan, er han god nok. Og han lærer jo mer hele tida. Alt kommer til å gå bra, det er han sikker på.
Mamma og pappa slapper også av. Bekymringene deres har også blitt veldig små: dårlig tid, regninger som skal betales, og at de av og til har vært litt sinte på hverandre – ingenting av dette er viktig lenger. Det eneste som betyr noe, er at de alle har det fint sammen. Sånn som nå.
Plutselig blir nissen helt stille.
«Det var jo sant» sier han og tar fram sekken han hadde med seg. «Jeg holdt nesten på å glemme gavene».
«Værsågod!» sier han og gir en stor pakke til Elinor. «Og denne er til deg», Han gir en akkurat likedan pakke til Tor Einar. Begge takker pent, men de kjenner at pakkene er veldig myke.
Så begynner de å pakke opp. Det kan jo være noen fine klær, tenker Elinor. Kanskje en sånn rosa vinterjakke som hun ønsker seg? Tor Einar håper det er fotballdrakt.
Det er ingen av delene. Det er puter! To store puter, grå og kjedelige og helt like, men veldig, veldig myke. Elinor og Tor Einar takker pent en gang til, selv om de er ganske skuffet.
Så begynner den lille nissen å snakke igjen, like langsomt og rolig som sist, og med den samme behagelige og søvndyssende stemmen. Og alle kjenner hvordan kroppene deres liksom ble tyngre og tyngre, slappere og slappere. Øynene deres glir stadig igjen, og hodene deres begynner å bikke framover.
Til slutt sovner de, alle sammen: Tor Einar og Elinor, mamma og pappa. Og Bella under sofaen. De sovner fra resten av julegavene. De sovner fra kaffe og kaker og frukt og nøtter og marsipan. De sovner fra julesanger og gang rundt treet. Ja, de sovner fra hele julaften.
Ole lister seg ut i vinterkvelden. Det snør stille, alt er fredelig.
På skattejakt
Våren har kommet, og snart vil den siste snøen være borte. Sola skinner og fuglene synger, og folk blir i godt humør av å være ute.
Oda og lillebroren Brage er på skattejakt i hagen, og det er ikke noen hvilken som helst skatt de leter etter. De har allerede undersøkt mange gjemmesteder uten å finne noe. Først lette de i ripsbuskene og rosebuskene, men der var det ingenting. Så kikket de i blomsterbedene. Der var det begynt å komme opp nye spirer mellom døde planter fra i fjor, men de fant ikke det de lette etter. Etterpå kikket de under terrassen, men alt de fant der var en gjenglemt ball. Så lette de bak vedskjulet, men det var ingenting der heller. Nå har de gått ned til den lille skogen bak garasjen, hvor de leter i gresset mellom trærne.
De leter hver for seg, for å se hvem som finner noe først. De har bare såvidt begynt da Brage setter i et lite rop: «Her er det!» Brage er fem år, og dette er aller første gang han er med på skattejakt.
Oda, som er sju, kommer løpende for å se. Brage står og peker ned i gresset, rett under et stort tre. Og der, nesten helt gjemt under gammelt løv, ligger et stort påskeegg med gullpapir og røde bånd.
«Det er ditt, så klart», sier Oda og gir Brage en klem. «Det var jo du som fant det.»
Hun hjelper Brage med å åpne egget, men da får de seg en overraskelse, begge to. For det er ikke godterier i egget, slik de har trodd. Det er penger! Ti blanke mynter ligger der, pluss en papirlapp som det står skrevet noe på.
Oda leser høyt:
«Penger tjent og penger spart.
Da får du råd til mye rart!»
Først blir Brage litt skuffet. Men så kommer han på at han kan jo bruke pengene til å kjøpe godterier på butikken, hvis han har lyst. Eller han kan spare til Playstation!
Foreldrene til Brage og Oda er skilt og bor i hvert sitt hus. For det meste bor de hos mamma, og det er der de er nå. Men noen dager bor de hos pappa også. Han bor på andre siden av byen, og det er ikke så langt å reise.
Når det er noe Brage og Oda har lyst på, pleier de å mase på mamma eller pappa, alt ettersom hvem de bor hos. Kan vi ikke få is, sier de for eksempel, når de er på butikken og handler. Og da får de is. Eller godterier, hvis det er det de vil ha. For mamma vil gjerne være greiere enn pappa, og pappa vil gjerne være greiere enn mamma, og dermed får Brage og Oda neste alltid det de spør om.
Noen ganger er det leker de har lyst på. Vær så snill, sier de. Kan vi ikke få de lekene? Så skal vi aldri, aldri mase mer! Og som regel får de det de vil ha, da også. Men neste gang er det noe annet de har lyst på, og slik fortsetter det. Rommene deres er fulle av leker som de nesten ikke har brukt, fordi de alltid får det de ønsker seg, før de har kjent ordentlig etter om det er viktig.
Nå lurer Brage på hvordan det føles å spare sine egne penger, og kjøpe noe selv. Da må han ihvertfall bestemme seg for hva som er viktigst, sånn at han ikke bruker opp pengene på en ting, og angrer seg etterpå.
«Se!» sier Oda og peker opp i treet over dem, «der er det et egg til!» Hun strekker seg på tå, og rekker akkurat opp til greina egget ligger på. Hun løfter det forsiktig ned og åpner det.
Det er ikke godterier denne gangen heller! I stedet er egget fullt av frukt, bær og grønnsaker! Og så er det en ny papirlapp, hvor det står:
«Sunt og godt og bra for kroppen.
Frukt og grønt, ja det er toppen!»
Oda blir også litt skuffet, men hun vil ikke at Brage skal se det. Når han er fornøyd, kan jo ikke hun være noe dårligere. «Jaja, det var jo fint», sier hun og prøver å smile.
De fortsetter å lete litt mer, for det kan jo hende det er enda flere egg der. Og tenk om det er godterier i det neste?
Og sannelig: En liten stund etterpå finner de to egg til! Begge eggene ligger under en gammel trillebår helt borte ved gjerdet. De skynder seg å åpne.
Men det er ikke godterier i disse eggene heller! Det er både penger og grønnsaker, i begge to. Og så papirlapper, selvfølgelig. Oda leser først lappen i Brages egg:
«Pusse tenner, spise sunt.
Spare penger året rundt.»
På den andre står det:
«Selge, så du tjener mere?
Plante, så det vokser flere?»
«Jaja», sier Oda igjen. «Det er vel kanskje bra, det.»
Men Brage er fornøyd. Han tar en bit kål fra egget sitt, og knasker i vei. Så samler han sammen pengene sine og prøver å telle dem, mens han tenker på Playstation.
Det ingen av dem vet, er at noen står og ser på dem. Oppå bakken bak huset, gjemt mellom trærne, står ei jente og følger nøye med på alt de gjør. Det er Kronelin, tannféen.
Ingen legger merke til henne der, og hvis noen hadde kommet forbi, ville de ikke skjønne hvem hun er. Hun er kledd i vanlige menneskeklær, og vingene har hun gjemt under ei stor kåpe. Hun smiler for seg selv. Det er bra hvis hun kan lære barna litt sunne vaner, tenker hun. Og så er det bra for henne selv også, hvis barna ikke spiser for mye godterier. For det nytter ikke å plante tenner som er sorte og hullete, det er jo noe alle vet.
Et egg til!
Glasskår og rabalder
Margrete har nettopp mistet sin første tann. Nå ligger hun og sover, mens tanna ligger i et glass vann på nattbordet.
Den har vært løs i dagesvis, og mamma har stadig spurt om de ikke skulle dra den ut. Men Margrete har sagt nei. Hun var redd for at det skulle gjøre vondt. Men så i kveld, da hun spiste kveldsmat, hørte hun plutselig et lite "klirr". Det var tanna. Den falt rett ut av munnen hennes og ned på tallerkenen, midt mellom to brødskiver.
Margrete ble litt stolt, for når man mister tenner, betyr det at man har blitt stor. Margrete er fem og et halvt år, nesten seks, og hun har egentlig følt seg ganske stor helt siden i vinter. Da skjedde det nemlig noe helt spesielt: Mamma fikk en baby, en liten gutt, og dermed ble Margrete storesøster. Men av og til er det akkurat som hun blir liten igjen. Det kan skifte helt plutselig. Særlig når mamma og pappa steller med lillebror, og nesten ikke legger merke til at Margrete er der. Da har hun faktisk ikke særlig lyst til å være stor lenger, og plutselig trenger hun hjelp til alt mulig. Men når hun roper på mamma og pappa, sier de bare: «Det klarer du da selv, du som er så stor». Noen ganger blir hun i et rart humør, liksom irritert og tøysete samtidig, og da pleier hun å lage grimaser og rare lyder, helt til mamma og pappa sier: «Nå må du oppføre deg ordentlig og være flink jente, Margrete».
Men nå er det midt på natta, og Margrete sover. Lillebror sover også, og mamma og pappa. Det er helt stille i huset.
Plutselig høres et digert krasj, og Margrete bråvåkner. Hun setter seg skremt opp i senga. Det er nesten helt mørkt i rommet, men hun synes hun kan høre at det er noen der.
«Mamma?» Margrete slår på nattlampa.
Det er ikke mamma. Det er en stor, tykk mann med langt skjegg. Han sitter på kne på gulvet, og han prøver visst å samle sammen et eller annet. Nå ser Margrete hva det er; tannglasset hennes har falt i gulvet og gått i tusen knas.
«Ho-ho, jeg fant den!» roper mannen og holder fram hånda mot Margrete. Det er tanna hennes! Mannen reiser seg opp og bukker dypt. Han er kledd i hvit kappe, og han har glitter i håret. «Jeg heter Nikolas», sier han. «Det er jeg som er tannféen!»
Er dette tannféen? Det kan da ikke stemme? Margrete har bestandig sett for seg ei ung jente.
Nikolas tar fram en sekk og tømmer glasskårene oppi. «Beklager rotet og bråket», sier han. «Det var så mørkt, og dermed var jeg litt uheldig. Men nå tror jeg at jeg har fått med meg alt. Det ble bare litt vått på gulvet.»
Margrete kikker skeptisk på ham.
«Har du vært snill, da?», spør Nikolas.
Snill? Pleier tannféen å spørre om sånt? Margrete blir bare mer og mer sikker på at noe er galt.
«Nå ja» sier Nikolas og tar fram en pakke. «Her har du gaven din!»
«Men … skal det ikke være penger i glasset?» spør Margrete forsiktig.
«Joo … men nå er jo glasset knust, ikke sant?»
Nikolas legger pakken på nattbordet, men der er det mye rart fra før: ei nattlampe med Ole Brumm-skjerm, ei rosa vekkerklokke, tre barbiedukker, en stor stabel med bøker fra biblioteket, noen legofigurer og ei skål med klinkekuler. Pakken blir liggende litt på skrå, oppå stabelen med bøker. Det går bare noen sekunder, så deiser den i gulvet og drar med seg både bøkene og klinkekulene. Da Nikolas prøve å fange opp pakken, sklir han på klinkekulene og faller rett på ryggen. Det dundrer i hele huset.
Plutselig går døra opp, og der står mamma. «Hva er dette for slags spetakkel?» roper hun. Så får hun øye på den fremmede mannen som ligger på gulvet og ynker seg.
«Hvem er du?» sier hun og ser strengt på ham.
«Nikolas», stønner Nikolas. Han kommer seg på beina igjen, og bukker stivt. «Hyggelig å hilse på deg!»
«Jeg ringer politiet!» sier mamma, og dermed forsvinner hun bortover gangen.
Nikolas bare smiler. Margrete tenker at han sikkert ikke er særlig redd for politet.
Hun lytter for å høre om lillebror gråter, men det er helt stille. Da har han nok ikke våknet, og sikkert ikke pappa heller.
«Det er kanskje best du drar», sier hun til Nikolas.
«Jeg tror du har rett.» Nikolas plukker opp klinkekulene og legger dem tilbake i skåla. «Du får ha ei fortsatt god natt. Og husk nå på å være snill, da!»
Margrete nikker.
«Men husk at det å være snill betyr ikke at man trenger å oppføre seg så ordentlig bestandig», sier Nikolas.
Margrete ser på ham.
«Jo, du vet … det kan bli slitsomt å være stor og flink absolutt hele tida. Noen ganger vil man heller bare leke og tulle og være litt barnslig. Alle har det sånn av og til.»
«Voksne også?»
«Javisst», sier Nikolas. «Tror du kanskje at voksne liker å gjøre bare kjedelige og alvorlige ting hele dagen?»
«Nei, men … de er liksom så flinke likevel. Voksne har gjort alt mange ganger før, så alt er mye enklere for dem!»
«Å, langt ifra. Ting kan være vanskelig for alle. Og når noe er vanskelig er det ofte sånn at jo mer man går og tenker på det, jo vanskeligere virker det. Når det er noe jeg ikke får til, for eksempel, pleier jeg skrive det ned. Det hender at det hjelper å legger det vekk en stund, og tenke på andre ting. Og så, når jeg leser det en annen dag, føles det ofte helt annerledes. Da er det kanskje ikke så vanskelig likevel.»
«Jeg kan ikke skrive ordentlig ennå», sier Margrete.
«Det er ikke så farlig. Man kan godt tegne i stedet.»
Margrete tenker litt på dette. «Men du?» sier hun, «kommer du tilbake en annen gang?»
«Vær sikker! Men neste gang skal jeg ikke velte vannglass! Ho-ho!» Nikolas blunker lurt til henne. Så åpner han vinduet og hopper ut.
Etterpå pakker Margrete opp gaven hun fikk. Det er en femkrone og ei lita bok for å skrive i. Eller tegne.
Så får hun øye på ei hvit klinkekule som har blitt liggende igjen på gulvet. Hun går for å plukke den opp, og da ser hun at det ikke er ei klinkekule likevel. Det er tanna hennes! Nikolas har glemt den igjen.
Tilbake fra virkeligheten
De fire vennene er på vei gjennom Mellomskogen, tilbake til Míragon. Nå går de på rad og rekke mellom de høye grantrærne. De har overnattet en gang allerede, men ennå har de ikke kommet halvveis. De er fremdeles nærmest menneskenes verden, og skogen ser ut slik skoger pleier å gjøre på våre kanter.
For det meste står trærne tett. Lite lys slipper ned på bakken, og skogbunnen er dekket av lyng og blåbær. Men noen steder er det mer åpent, sånn at sola skinner ned på stien foran dem. Noen steder vokser det tett i tett med hvite blomster. En gang i blant kommer de ut på store, åpne sletter. Der ser de flokker av småfugler, og noen ganger ekorn. Ett sted letter en ugle foran dem og forsvinner mellom tretoppene.
De er glade for at det endelig passet for alle å ta fri. Ikke er det jul og ikke er det høst med julegave-verksted, og dermed er nissen ledig. Og ikke er det påske eller forberedelse av påskeegg heller, så påskeharen har også fri. Og så skulle man kanskje tro at tannféen og Ole Lukkeøye er nødt til å jobbe hver eneste dag, året rundt, men sånn er det ikke.
Tannfeen pleier å ta fri når ingen barn feller noen tenner, og Ole Lukkeøye slipper jo å hjelpe barn med å sovne hvis alle sammen sovner helt av seg selv. Men dette skjer ikke så ofte, så derfor hender det at de jukser litt, begge to. Tannféen lar tennene ligge et par netter ekstra før hun henter dem, og Ole Lukkeøye drysser litt ekstra drømmepulver på putene, slik at barna sover godt flere netter på rad.
Men den viktigste grunnen til at de kan ta fri og reise til Míragon i ukesvis, er at tida der ikke bestandig går like fort som i menneskenes verden. Noen ganger er det nemlig sånn at det går mange dager i Míragon samtidig som det går bare noen minutter hos menneskene. Da kan tannféen og Ole Lukkeøye ta seg en lang ferie mens barna ligger og sover, og mens tenner ligger og ventet i glass på nattbordene. For når ferien er over og de kommer tilbake, har barna bare såvidt rukket å snu seg i senga.
Og det er sånn julenissen og påskeharen rekker å levere gaver og påskeegg til millioner av barn i jula og i påsken. For tida deres går sakte, slik den gjør hjemme i Míragon, og dermed kan de reise omkring i dagesvis, mil etter mil, fra barn til barn, samtidig som det bare går en liten stund for barna som venter på gaver eller påskeegg.
Det har blitt seint på ettermiddagen i Mellomskogen, og de fire vennene begynner å bli slitne. Da de kommer til ei gresslette med en liten bekk, bestemmer de seg for å overnatte. De er mye nærmere Míragon nå, og alt begynner å se litt annerledes ut. Langs bekken vokser det blomster store som tallerkener, med forskjellig farge på hvert kronblad. Trærne er også annerledes. Noen av dem har mørkeblå blader, andre har gule striper langs stammen, og det vokser hår på greinene. Ennå er det en del trær fra menneskenes verden også, sånn som gran og furu og bjørk og osp, men de begynner å se utydelige ut, nesten litt gjennomsiktige.
Da de har vasket seg i bekken, tenner de bål. Så spiser de kveldsmat sammen. Etterpå, når de er gode og mette, blir de sittende og snakke om det de opplevde da de byttet jobber.
Rast med sommerfugl-telt ved den røde bekken
Tannféen synes det var fint at hun fikk lagt litt sunn mat i påskeeggene, for hun mener at barn spiser altfor mye godterier. «Sunne vaner er viktig», sier hun. «Og ansvar for egne penger er også fornuftig. Det kommer godt med når man blir voksen.»
Påskeharen tenker med seg selv at det kanskje er foreldrene som bør lære barna hva som sunt og fornuftig. Og da er det kanskje ikke så farlig om han gir dem litt godterier av og til. Men tannféen må selvfølgelig få lov til å gjøre tingene på sin måte. Han selv gjorde jo Ole Lukkeøyes jobb på sin egen måte, og han må le når han tenker på det. «Jeg synes det var kjempegøy», sier han. «OK, jeg burde kanskje ikke ha brukt opp alt drømmepulveret med en gang. Det ble jo mest leking og godteri-spising, og ikke så mye soving. Men er det noe galt i det, kanskje?»
Ole Lukkeøye synes at det nok hadde vært best om barna sovnet når de skulle, men han bare smiler og sier ingenting. Han likte også å prøve seg i ny jobb. «Det var så hyggelig å snakke med barna», sier han. «Jula er jammen ei fin tid.»
«Javisst er den det», sier julenissen. «Det var artig å prøve noe nytt, men det er nok jula og gavene som passer meg best.»
De andre er enige i at det nok er best at alle gjør det de er flinkest til.
Dagen etter står de opp tidlig og fortsetter reisen hjemover. Terrenget har blitt lettere å gå i, så de kommer fort fram. Skogen forandrer seg mer og mer etter hvert som de nærmer seg Míragon, og den ligner stadig mindre på menneskenes skoger. Trærne finnes nå i alle slags farger: gul, rosa, lilla, blå. Langs stien vokser blomster som ser ut som glass. Digre insekter med røde og grønne striper brummer omkring som små fly. Her er det verken grantrær eller hvitveis, og ingen spurver eller ekorn. Derimot ser de både mumlegås og gullfugl, og da de passerer en liten sjø, får de øye på en flokk enhjørninger som beiter i vannkanten.
De gleder seg til å komme hjem. Julenissen tenker på julegave-verkstedet sitt. Smånissene har nok allerede begynt å sjekke at alle maskinene virker som de skal. Det er ikke mer enn et par måneder til de skal gå igang med å lage gaver igjen. Tannféen gleder seg til å se igjen hagen sin, og hun er spent på om buskene har vokst siden sist. Ole Lukkeøye og påskeharen har ikke noen spesielle planer. De skal bare slappe av og ha det gøy.
Utpå ettermiddagen går de over en høy ås, og derfra kan de se langt utover Míragon. De ser fjellet hvor det store alveslottet ligger, og klippene med dragehulene. Rett nedenfor fjellet ser de den lille landsbyen hvor gnomene bor. De kan også se stedet der elva gjør en skarp sving, og de vet at bortenfor der ligger heksehusene. Og helt i kanten av skogen kan de såvidt se taket på en kjent bygning. Det er kaféen hvor de først møtte hverandre. Når de kommer fram dit skal de spise middag sammen. Men ennå er det et godt stykke igjen.
Tannfeen kunne godt ha fløyet hvis hun hadde villet, men hun foretrekker å gå sammen med de andre. Dessyten liker hun å anstrenge seg. «Hvis vi skynder oss litt er vi framme før sola går ned», sier hun ivrig. «Kom igjen, det er bare sunt å bli litt sliten!»
Julenissen sukker tungt, han er ganske trøtt allerede. Ole Lukkeøye begynner også å kjenne seg litt tung i kroppen.
Men påskeharen bare ler. «Hei og hopp», sier han. «Er det noen som har lyst på litt godterier?»
Tegning 1 og 3: Sigrid Mork, 6 år
Tegning 2: Tia Brendmo, 6 år