D-ordet



Det er ikke greit
når en stemme stilner
bånd blir brutt
og bare et hull
blir igjen:
et stort
svart
gap
som sluker alt


Det er ikke greit
at tankene
følelsene
ideene
selve selvet
opphører
å eksistere
alle drømmer og håp
ferdigheter
viten, erfaring
at alt bare blir borte
sporene som ble satt
alle sår og arr
de som ble til perler
det aller innerste
som aldri kunne deles
hundretusenvis
av uforglemmelige øyeblikk
som likevel til slutt
løses opp
alle forbindelser
vennskap, kjærlighet
kjente og ukjentes
avtrykk, alt dette
som ligger gjemt
i et hjerte
som slutter å slå


Det er ikke greit
at minnene
om den som er borte
forsvinner
med dem som husket
at levd liv
eller fri fantasi
blir hipp som happ
man kunne like gjerne
dikte
etter eget hode
for hvem kan vel si
at noe virkelig
har hendt?


Det er slett ikke greit
at hele epoker
viskes ut
at bare tilfeldige
ruiner
står igjen, ubetydelige
titler og årstall
en og annen
bragd
mens livene
menneskene
hva de tenkte og mente
er tapt
for alltid


Og det er faen ikke greit
at sola skal vokse
seg rød og diger
og sluke hele kloden
hele historien
geologien
og geografien
hele psykologien
teknologien
litteraturen
kunsten
og gleden
alle ambisjonene
rød og diger
skal den bli
for så å brenne ut
slik alle stjerner skal
og alt stoff
skal spres tynt
utover
til meningen
til slutt ender
på det absolutte
nullpunkt

	

© abre – 2015